De følgende artiklene var for store til å stå

i sin helhet på løpesedlene

 

Fredsnasjonen Norge trenger et Fredsdepartement !

En undersøkelse fra «Folk&Forsvar» aug. 2016, viser at 89 % av norske menn ønsker militært forsvar av Norge – 84 % av kvinnene. Mange fredsaktivister er ikke pasifister, men vi trenger både debatt og synliggjøring av alternativer til dagens opprustning og militære forsvarsfokus. Vi trenger et FREDSDEPARTEMENT som en parallell til Forsvarsdepartementet – basert på ikkevolds prinsipper. Verdens befolkning higer etter fred og forsoning for å kunne bygge opp sine egne samfunn med egen kultur og tradisjoner. Det er uansvarlig å la verdens maktmennesker fortsette å ødelegge den kloden vi alle er avhengige av med våpen.

Norge bruker mest av alle Europeiske land på militær opprustning – i år øker vårt forsvarsbudsjett med 9 % - bla. for å betale for 52 F-35 bombe- og kampfly. Vi produserer og selger våpen til Israel, Saudi Arabia og andre krigsnasjoner via søsterbedrifter i USA. Vi har bombet Libya og Afghanistan og har soldater i Jordan som kan ende opp i Syria. Er dette forenlig med «Fredsnasjonen Norge»  - selv om vi forhandler fred i Columbia og på Kypros ? Og – er 330 amerikanske soldater forenlig med norsk fredspolitikk – er ikke amerikanske soldater på norsk jord en provokasjon mot Russland – og brudd på norsk sikkerhetspolitikk ?

Vi trenger et FREFSDEPARTEMENT som motvekt for all krigsretorikken som media og politikere fôrer oss med. Metoder som viser andre kommunikasjon – og motstands former, og som kan bygge freden gjennom en fredskultur fremfor å bruke enorme ressurser på militære strategier. Vi trenger begge deler, men mer til bygging av freden og mindre til å ødelegge kloden.

IKKEVOLD som metode er meget effektivt og forskning viser at konflikter basert på ikkevold strategier er mer bærekraftige og varer lenger. M. Gandhi, Nelson Mandela, Martin Luther King m.fl. er eksempler på hva de fikk til gjennom sin ikkevold motstand i meget omfattende og kompliserte konflikter. Ikkevold må læres – som alt annet – både ikkevold kommunikasjon, motstand og adferd. Tenk hva norsk «sivil ulydighet motstand» oppnådde i krigsårene 1940 – 45 !

·       Non violent peace forces (Ikkevoldelig fredsstyrker) brukes i mange land , især i USA, Canada og flere Europeiske land, men i Norge har vi ikke etablert denne type fredsstyrker.

·       Verneplikten – vi har fått pålagt almen verneplikt for all ungdom, men kun innnen militær sektor. Verneplikten er lovbestemt for all ungdom. Flott. Men la ungdommen få valgmulighet mellom militærtjeneste – fredstjeneste eller samfunnstjeneste. All ungdom vil ha godt av 4 – 6 - 8 eller 10 måneders verneplikt men hvor de har et valg for hvilken tjeneste de ønsker å gå  inn i. Selvsagt skal verneplikt tjenesten ha samme status, lønn og forhold for alle kategorier .

·       Fredsdepartement ble lansert som idè under Arendalsuka i august og fikk stor oppmerksomhet og positiv mottagelse hos ungdom og hos kvinner. AUF var en av ungdomsgruppene som omfavnet idèen. Departementer kommer og går. Da miljødepartementet ble opprettet haglet kritikken. Bistand departementet er nedlagt, mens Flyktning departementet ble opprettet av nuværende regjering -  Begge kan på sikt ligge under et Fredsdepartement.

·       Folkeforsvar – Alle regjeringer etter krigen har holdt fast ved at Norge skal ha et Folkeforsvar – frem til de siste regjeringene som reduserer Heimevernet og restene av Folkeforsvaret. Norges geografi trenger Folkeforsvaret – Det kan gjenopprettes via et Fredsdepartement gjennom ikkevolds forsvar – at befolkningen lærer seg ikkevold kommunikasjon, motstand og strategier. Meget effektivt og ikke dyrt.  Andre beredskaps kategorier som Sivilforsvaret og Sivil kystvakt kan meget godt plasseres under en Fredskulturminister.

·       Fredsmeglere – Behovet for vel utdannete og kvalifiserte fredsmeglere, er en egen profesjon og skal ikke overtas av politikere som nå. Johan Galtung, som ikke er profet i eget land, er kanskje verdens mest brukte fredsmegler – selv i en alder av 85 år.

·       Miljø- og klima trusselen vil etter hvert kunne sette en stopper for krigsindustrien iom at det er ingen sektor som forurenser så mye som militær sektor. Militærets behov for trening i skog og mark og bruk av drivstoff med dertil CO2 utslipp samt krigers ødeleggelser ved bruk av  ABC våpen, bombing av byer, oljebrønner, jordbruksarealer osv har et forurensings potensiale som ingen annen sektor, oljeindustrien inkludert. Det militære kompleks er IKKE med i noe regnskap, ikke engang i Paris 2015, og nevnes aldri av noen.

·       Dagens trussel er ikke relgioner eller nasjoner, men miljø/klima trusselen sammen med flyktningekatastrofene som våre kriger forårsaker. Mao. menneskeskapte – som ikke kan løses med våpen! Ingen av våre menneskeskapte trusler verden står overfor i dag kan løses med våpen. Hvorfor fortsetter vi da med å ruste opp, selge våpen og fokusere så ensidig på militære løsninger som eneste forsvarsmodeller? Dessuten, det militære kompleks stjeler penger og ressurser vi skulle bruke til å bygge samfunn og avskaffe fattigdom og flyktninger.

Bare 10% av verdens militære utgifter kan løse FNs Bærekraftmål, som MÅ nåes skal verden greie å løse de mange truslene og problemene dagens verden står overfor.

Vil dagens politikere og verdens maktmennesker kunne endre kurs slik at barnebarna våre får en verden de fortsatt kan leve i ?

Elisabeth Kristiansen – «Feministisk Initiativ» og Trine Eklund «Bestemødre for Fred»

 

 

GLOBUS II: I Vardø har denne radaren stått siden 2002, etter sigende den mest nøyaktige og avanserte radaren i sitt slag i verden. Om tre år skal den oppgraderes for om lag en milliard kroner. FOTO: ODD ERIK SOLBAKKEN/NTB SCANPIX

Historieløst og farlig

Sikkerhetspolitikk: Den blåblå regjeringen bidrar til å svekke Norges sikkerhet.

http://www.dagsavisen.no/polopoly_fs/1.429332.1452609170!/image/image.jpg_gen/derivatives/box_100/image.jpg

Svein Erik Bakken

109 plass 3 innlegg 0 kommentarer

Den blåblå regjerings forsvars- og sikkerhetspolitikk er historieløs og farlig og bidrar dermed til å svekke Norges sikkerhet i stedet for å øke den. Dagens situasjon kaller på beroligelse framfor avskrekking.

Frykt er en av fredens største og farligst fiender. Det var frykten for kommunismen etter Sovjetunionens maktovertakelse i Tsjekkoslovakia at statsminister Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøytale i 1948. En tale som beredte grunnen for norsk medlemskap i NATO året etter.

Buffersone

– Av historiske grunner med Sverige på 1700-tallet, Frankrike på 1800-tallet, Polen en rekke ganger, senest 1919–1921 og Tyskland 1942–1945 var Sovjetunionen, slik Russland er det i dag, besatt av behovet for en buffersone av lojale stater mellom seg og stormaktene i vest, skriver tidligere forsvarstopp Jacob Børresen i tidsskriftet Minerva.

– Med opprettelsen av DDR og den kommunistiske maktovertakelsen i Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og landene på Balkan, unntatt Hellas, var buffersonen på plass. Den kalde krigen var derfor i realiteten en svært stabil periode i europeisk historie hvor begge parter, USA og Sovjetunionen, hadde en felles interesse av status quo.

Økt atomkrigsfare

– Russland har mistet sin buffersone mot Vesten og føler seg derfor truet. Alle de sju østeuropeiske landene i Warszawapakten er nå, i tillegg til Sovjetstatene Estland, Litauen og Latvia, NATO-medlemmer.

– Utvidelsen av NATO østover, og særlig til de tidligere sovjetrepublikkene i Baltikum, kunne bare skje fordi Russland var svakt og ikke kunne motsette seg det. Det var uklok politikk som har bidratt til å øke spenningen mellom Russland og Vesten og som nå truer Europas stabilitet og sikkerhet, ikke styrker den. Muligheten for en atomkrig kaster igjen skygger over Europa.

Alle midler

– Den viktigste drivkraften bak Russlands sikkerhetspolitikk er følelsen av underlegenhet, kombinert med oppfatningen av Vesten som Russlands fiende. Det er et overordnet mål for Moskva å sørge for at ikke flere av landene innenfor Russlands tradisjonelle interessesfære som de tidligere sovjetstatene Armenia, Aserbajdsjan, Hviterussland, Georgia, Moldova og Ukraina nærmer seg Vesten økonomisk eller politisk som medlemmer av EU og/eller NATO. Russland er innstilt på å benytte alle tilgjengelige midler, inkludert militær makt, for at de skal forbli der.

Noe å frykte?

Så langt Jacob Børresen. Har så Norge, Europa og USA grunn til å frykte Russland?

Her er noen nøkkeltall som belyser styrkeforholdet:

• NATO-landene har til sammen seks ganger flere innbyggere.

• Russlands bruttonasjonprodukt er mindre enn det spanske.

• NATO-landenes utgifter til militæret er 14 ganger større enn Russlands. USA aleine bruker åtte ganger mer. England og Frankrike 30 % mer.

• Militært personell er 4,6 ganger flere i NATO enn i Russland.

Det er i lys av disse fakta og den historiske analysen ovenfor til Jacob Børrresen en må se på hva Norges ansvar er for den sikkerhetspolitiske utviklingen i vår del av verden.

Unik grenseavtale

Alt i år 1251 ble det inngått en grenseavtale mellom Russland og Norge – den eldste i Europa. Denne grensen er aldri blitt krenket. Derimot frigjorde Den røde arme i 1944 Øst-Finnmark fra Nazi-Tysklands okkupasjon.

I 2010 ble Norge og Russland enige om å dele det omstridte området i Barentshavet om lag likt. En løsning av en grensestrid med store økonomiske og strategiske interesser mellom en stormakt og et lite land, er unikt i verdenshistorien.

Tjener ikke sikkerheten

Norges ivaretakelse av egen sikkerhet gjennom NATO-medlemskapet og at det verken skulle opprettes baser eller atomvåpen på norsk jord, sammen med begrensninger i militærøvelser med andre lands styrker lenger øst enn Nord-Troms, dannet grunnlaget for den sikkerhetspolitiske doktrinen om avskrekking og beroligelse der målet var lavspenning i nord.

Denne balansen gjennom den såkalte rullerende baseavtalen mellom Norge og USA og de store vinterøvelsene i Finnmark, er ifølge tidligere forsvarstopper, forskere og politiske talsmenn i flere partier svekket. Vi risikerer at nordområdene igjen blir et konfrontasjons- og høyspenningsområde. Og det tjener ikke Norges sikkerhet.

Skapt store konflikter

Det gjør det heller ikke at Norge nå vil få en enda mer sentral rolle i det kontroversielle amerikanske rakettskjoldet i Europa. Det skjer ved byggingen av enda en ny amerikansk superradar i Vardø.

Den nye radaren skal stå ferdig om tre år og skal fungere sammen med det omstridte amerikanske radarsystemet Globus II fra 2002. Globus II skal være den mest nøyaktige og avanserte radaren i sitt slag i verden. Likevel oppgraderes den nå for om lag en milliard kroner. Den og dens forgjengere har en rekke ganger skapt store konflikter mellom Norge og Sovjet/Russland – og USA og Russland.

Uten debatt og politisk styring

Helt siden Norge og USA i 1952 inngikk den første hemmelige avtalen om etableringen av et lytte- og overvåkningssystem av Sovjetunionen, har Norge hatt en av de viktigste rollene i USA forsvar- og angrepsplaner.

I flere tiår har lytte-, overvåkningsstasjoner og radarer vært bygd, driftet og betalt i all hovedsak med amerikanske penger og folk. Det har skjedd nesten helt uten debatt og nærmest utenfor enhver politisk styring og kontroll.

Frykter forverring

NUPI-forsker Julie Wilhelmsen har tidligere advart Norge mot å bli med i NATOs rakettskjold. Hun frykter at en allerede «skremmende heftig» konflikt med Russland kan bli forverret.

– Et bidrag til rakettforsvaret vil bli sett på som en del av en trend der Norge ikke lenger er et balanseland mellom øst og vest, men mye sterkere knyttet til et USA som de ser på som offensivt overfor Russland, sa Wilhelmsen til Klassekampen.

Norge bør ikke lenger danse ukritisk etter USA i sikkerhetspolitikken. Det gjelder både i Finnmark og Trøndelag og i de baltiske land med utplassering av norske soldater tett på Russlands såre buk mot vest.

Dagsavisen 08.02.2017

Svein Erik Bakken

 

 

Miljø, klimaendringer og militære 

Fredrik Heldal,NFL ”Militære og miljø” 18.01.2016

Mot slutten av 2015 møttes verdens land til klimakonferansen i Paris, med en økende erkjennelse av at det er behov for omfattende tiltak for å begrense global oppvarming før den fører til irreversible klimaendringer. Likevel er det en brikke i puslespillet som mangler: Militærvesenet.

Under klimasamtalene i Kyoto i 1997 klarte USAs forhandlingsteam å få gjennomslag for at militærvesenets utslipp av klimagasser skulle holdes utenfor de utslippskuttene som ble vedtatt i Kyotoavtalen. Selv om USA bestemte seg for å ikke ratifisere avtalen ble denne bestemmelsen hengende igjen. Den nylig vedtatte Paris-avtalen legger ingen føringer for å kutte militære utslipp, men lar det være opp til det enkelte land å avgjøre i hvilke samfunnssektorer det skal kuttes (http://www.theguardian.com/environment/2015/dec/14/pentagon-to-lose-emissions-exemption-under-paris-climate-deal). Til tross for at forsvaret, selv i fredstid, forbruker enorme ressurser og er ansvarlig for store utslipp av klimagasser, kan denne sektoren med andre ord fortsatt holdes utenfor klimaregnskap og tiltak innført for å begrense klimaendringer.

Sammenhengen mellom klima og konflikt kan ses som en selvforsterkende prosess, hvor militarisering og konflikt bidrar til alvorlige skader på miljøet og klimaendring, som igjen kan ha en forsterkende virkning på faktorer som bidrar til konflikt. Miljøet kan være et offer for konflikt, og på samme tid en konfliktdriver. Bildet av miljøet som offer, både under forberedelse til krig, selve krigføringen og gjenoppbyggingsfasen, er det ikke vanskelig å illustrere.

Forberedelsesfasen inkluderer ikke kun det som er spesifikt krigsforberedende aktiviteter, men også militære øvelser, våpentester og opprettholdelsen av en militær beredskap. I følge en rapport fra den amerikanske Kongressen i 2012 konsumerte det amerikanske forsvarsdepartementet året før 117 milliarder fat olje, en mengde som nesten tilsvarer mengden bensin og diesel brukt av alle Storbritannias biler i løpet av samme år (https://www.fas.org/sgp/crs/natsec/R42558.pdf, side 1). Tall fra 2007 antyder at forsvarsdepartementet hadde et miljøavtrykk på størrelse med Danmark (http://www.theguardian.com/environment/2014/nov/06/whats-the-environmental-impact-of-modern-war). Beregninger gjort på midten av 1990-tallet viste at det militære sto for 25 % av verdens forbruk av flybensin, 9 % av forbruket av stål og jern, og konsumerte mer aluminium, kobber, nikkel og platinum enn alle land definert som utviklingsland, og forskere har antydet at militære aktiviteters bidrag til global luftforurensning kan være så høyt som 10 % (Anita L. Wenden, Educating for a Culture of  Soil and Ecological Peace, side 46). Med tanke på drivstofforbruket til en del militære kjøretøy og fly er det ikke overraskende at dette tallet blir høyt. M1 Abrams, USAs foretrukne stridsvogn, kjører 250 meter på en liter drivstoff, mens et B-52 bombefly i løpet av en time på vingene konsumerer omtrent like mye drivstoff som en gjennomsnittlig amerikansk bil gjør på syv år (http://www.forbes.com/2008/06/05/mileage-military-vehicles-tech-logistics08-cz_ph_0605fuel.html, http://www.huffingtonpost.com/barry-sanders/the-green-zone-the-milita_b_70285.html).

Verdens militære forbruk var, i følge Stockholm International Peace Research Institute, på $1776 milliarder i 2014 (http://books.sipri.org/product_info?c_product_id=496), en enorm avledning av ressurser som kunne blitt brukt på andre, mer nyttige formål, inkludert tiltak for å motvirke klimaendringer. Nå er det svært komplisert å beregne de økonomiske kostnadene ved å holde temperaturen på et nivå som ikke medfører irreversible klimaendringer, på grunn av mange ukjente faktorer. Men forskningssenteret Copenhagen Consensus har likevel gjort et forsøk, og foreslått en anslått kostnad på 5,9 % (det ”mellomste” av tre scenarier) av verdens samlede BNP over et århundre. Dette vil, i følge senteret, tilsvare verdien av to års økonomisk vekst over et århundre, eller rundt $5 billioner, omtrent det samme som tre års militært forbruk. http://www.copenhagenconsensus.com/sites/default/files/ap_mitigation_tol_v_3.0.pdf, side 22).

I tillegg har selve krigføringen en negativ innvirkning på miljø og klimaendringer. I løpet av ti år ble Vietnam sprayet med 76 millioner liter av kjemikaliet Agent Orange, som fjernet blader og vegetasjon og dermed gjorde det enklere for amerikanske bombeflypiloters jobb enklere (http://www.nytimes.com/2014/05/12/us/agent-oranges-long-legacy-for-vietnam-and-veterans.html?_r=0). Agent Orange inneholder dioksin, et giftstoff som gir alvorlige helseskader, blant annet økt risiko for kreft, sterilitet og skader på fostre, og omtrent 12 % av hele Sør-Vietnam ble sprayet minst en gang, med en konsentrasjon 13 ganger høyere enn den anbefalt av amerikanske myndigheter (Hy V. Luong, Postwar Vietnam: Dynamics of a Changing Society, side 3). Konsentrasjonen av dioksin i jordsmonn og vannkilder ble målt til flere hundre ganger høyere enn det som er beregnet som helseskadelig (http://news.bbc.co.uk/2/hi/health/3798581.stm), og 10 millioner hektar jordbruksland skal ha blitt ødelagt. Fortsatt sliter Vietnam med kreft, helseskader på fostre og ødelagte skogområder, trolig som en følge av bruken av Agent Orange.

Irak har gjennomgått flere runder med kriger, med store konsekvenser for landets miljø. I løpet av den amerikanske Operation Desert Storm ble det benyttet 340 tonn ammunisjon med utarmet uran mot irakiske mål. Leger har dokumentert forekomster av kreft langt høyere enn det som er normalt, samt en høy frekvens av skader på fostre, og satt dette i sammenheng med bruken av uran (http://watson.brown.edu/costsofwar/files/cow/imce/papers/2013/Health%20and%20Health%20Care%20Decline%20in%20Iraq.pdf, side 4). I neste Irak-krig, fra 2003, skal forbruket av ammunisjon med utarmet uran ha ligget rundt 1700 tonn (http://www.japantimes.co.jp/news/2003/11/22/national/ex-military-doctor-decries-use-of-depleted-uranium-weapons/#.Vp9kuFKi5C1). I tillegg kom bombing av kloakksystemer, med påfølgende forurensing av drikkevannskilder, ødeleggelse av oljeanlegg og –ledninger med store oljeutslipp som resultat, og angrep på industrianlegg som medførte utslipp av giftige kjemikalier. Noen forskere mistenker at den militære aktiviteten og bombingen bidro til å pulverisere det øverste porøse sandlaget i Iraks ørkener, og dermed slapp fri store mengder sand, med sandstormer som resultat. Disse kan ha hatt en negativ innvirkning på Iraks jordbruk i opptil et tiår. Da irakiske styrker trakk seg tilbake fra Kuwait satte de fyr på over 600 oljebrønner, og mange av disse har medført varige skader på miljø og helse.

I løpet av den første fasen av krigen brukte invasjonsstyrkene omtrent 70 millioner liter drivstoff om dagen, tilstrekkelig til å holde i gang Indias økonomi (http://www.fordhamelr.org/2014/03/05/environmental-effect-of-the-second-iraq-war/). 

I 2006 brukte USA mer på krigen i Irak enn verdens samlede investeringer i fornybar energi (http://priceofoil.org/content/uploads/2008/03/A%20Climate%20of%20War%20FINAL%20%28March%2017%202008%29.pdf, side 5), og mellom 2003 og 2007 medførte krigen større utslipp av CO2 enn de samlede utslippene fra 139 av verdens land ( http://priceofoil.org/content/uploads/2008/03/A%20Climate%20of%20War%20FINAL%20%28March%2017%202008%29.pdf, side 4).

De siste års kamp mot IS har også medført skader på miljøet, da kamphandlinger har funnet sted i nærheten av industrianlegg og oljefelter. Det har blitt antydet at IS benytter angrep med miljøkonsekvenser som en bevisst strategi i sin krigføring (http://www.insightonconflict.org/2015/03/iraqs-continuing-struggle-conflict-pollution/).

Flere tiår med borgerkrig og utenlandske invasjoner har også satt sitt preg på Afghanistans miljø. Sovjetunionens invasjon på slutten av 1980-tallet førte til ødeleggelse av gamle vanningssystemer til jordbruket, og i løpet av årene mellom 1990 og 2007 er det beregnet at landet mistet omtrent 1/3 av all skog. Illegal tømmerhogst, blant annet av krigsherrer støttet av vestlige okkupasjonsstyrker og flyktninger fordrevet av krigføringen, har ført til avskoging, erosjon og redusert artsmangfold. Langvarig tørke har medført synkende grunnvann, skader på våtmarksområder, og alvorlig degradering av jordbruksområder og naturressurser (http://www.unep.org/Documents.Multilingual/Default.asp?ArticleID=3201&DocumentID=277).

I Libya, et land Norge med stor iver deltok i bombingen av, har statssammenbruddet medført konflikt mellom ulike interne grupperinger, og angrep på oljeinstallasjoner har blitt en bevisst del av noen gruppers, blant annet IS´, økonomiske krigføring (http://www.toxicremnantsofwar.info/watching-the-world-burn-islamic-state-attacks-against-libyas-oil-industry/).

Det er vanskelig å dokumentere skader på miljøet i konflikter mens de pågår. Tilgangen til relevante områder er ofte begrenset og det kan være utfordrende å få oversikt over omfang og alvorlighetsgrad. Likevel har det kommet rapporter som indikerer at konfliktene i Syria og Ukraina har medført store skader på miljøet. I Syria har flere år med borgerkrig etter all sannsynlighet medført alvorlig forurensing fra tungmetaller i ammunisjon, drivstoff i missiler og kjemikalier i improviserte våpen som tønnebomber. I tillegg er industrianlegg blitt angrepet, med den faren for utslipp og forurensning dette medfører, og systemer for håndtering av utslipp og avfall har brutt sammen. Illegal oljeindustri har oppstått i deler av landet, og manglende ekspertise og dårlig utstyr bidrar her til utslipp, som blant annet fører til skader på jordbruksområder (Amidst the Debris, PAX). Fra Ukraina har det kommet informasjon om skader på gruver og gassanlegg, ødelagte jordbruksområder, forurensede drikkevannskilder, omfattende skogbranner og skader på våtmarksområder som følge av krigføringen (http://www.toxicremnantsofwar.info/ukraine-conflict-environmental-damage-and-pollutants/).

Også etter at krigføringen er over vil den fortsette å ha konsekvenser i lang tid framover. Miljøgiftene blir værende i vann, jordsmonn og mennesker, og gjenoppbyggingen etter krig koster ressurser og utslipp. Det er beregnet at det trengs flere hundre tonn sement, en av de verste industrikildene til utslipp av miljøfiendtlige gasser, til gjenoppbyggingen av Irak.

I tillegg vil vedvarende flyktningestrømmer sette spor på miljøet. Under krigen i Rwanda bodde 2/3 av landet befolkning på et tidspunkt i flyktningeleirer rundt Virunga nasjonalpark. Flyktningene hentet ut 1000 tonn trevirke fra nasjonalparken daglig, over en periode på to år, til brensel, byggematerialer o.l. Konsekvensen av dette var 35 km2 skog fullstendig renset for vegetasjon og 105 km2 skog med omfattende skader  (http://www.worldwatch.org/node/5520).

 

Men miljø og klimaendringer kan også, i interaksjon med politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer, virke konfliktdrivende. Det er en økende erkjennelse av at klimaendringer er en sikkerhetsutfordring med potensiell innvirkning på sosial stabilitet (http://www.defense.gov/News/News-Releases/News-Release-View/Article/612812), og Intergovernmental Panel on Climate Change skrev i en rapport i 2014 at klimaendringer kan bidra til konflikt om adgang til naturressurser (https://www.ipcc.ch/pdf/assessment-report/ar5/syr/AR5_SYR_FINAL_SPM.pdf, side 16). Forskere har pekt på at klimaendringer kan innvirke på konkurranse om ressurser, rovdrift på felles ressurser på en måte som går ut over andre grupper avhengige av de samme ressursene, og miljømessig degradering som underminerer et samfunns livskvalitet. Eksempelvis nevnes Romerrikets ekspansjon, Europas imperialisme, Operation Desert Storm, borgerkrigene i El Salvador og på Filippinene som kriger og konflikter hvor kamp om ressurser eller miljømessig degradering har vært en faktor (Non-Military Aspects of International Security, UNESCO, side 170-172). I tillegg har forskere pekt på at en alvorlig tørke i Syria mellom 2006 og 2010, som førte til ødelagte avlinger og redusert husdyrbestand, sendte tusenvis, eller millioner, av syrere til byene på jakt etter arbeid. Dette kombinert med kutt i statlig subsidiering av mat og drivstoff, bidro til sosial nød og misnøye, som igjen kan ha bidratt til protestene som ledet til borgerkrigen i landet i dag (http://www.pnas.org/content/112/11/3241.full).

 

Organisasjonen Forest Trends har gått gjennom 800 fredsavtaler undertegnet siden 1945, og kommet fram til at under 15 % av avtalene kom inn på naturressurser, til tross for at UNEP mener nesten halvparten av verdens konflikter på en eller annen måte er relatert til ressurser. En enda lavere andel av avtalene la føringer som skulle hindre bruk av naturressurser til å fortsette eller blåse liv i konflikten igjen (http://www.forest-trends.org/documents/files/doc_5068.pdf). Det er med andre ord et sterkt behov for å omsette erkjennelsen av sammenhengen mellom miljø, ressurser og konflikt til praktisk handling.

Denne gjensidige påvirkningen, mellom miljø og klimaendringer på den ene siden, og konflikt på den andre, bør få konsekvenser for hvordan vi tenker på miljøvern. Militærvesenets utslipp må inn i statistikker og må reguleres. Eksisterende internasjonal lovgivning for beskyttelse av miljøet mot konsekvensene av konflikt må håndheves og styrkes. Og land som deltar i en militær intervensjon må rydde opp etter seg, og ikke overlate den jobben, og utgiften, til landet som rammes. Dette er ting Norge bør gå i bresjen for.

 

 

Ingeborg Breines, co-president, International Peace Bureau (Ny Tid januar 2016)

Øye for øye – og hele verden ender opp blind!

Mahatma Gandhi fikk aldri den Nobels Fredspris han burde hatt. Hans lære i ikkevoldelig konflikthåndtering har vært og er til stor inspirasjon for mange, men er akk så underbrukt blant topp politikere. Gandhi-sitatet i overskriften er relevant i forhold til de mange fortvilende situasjonene vi ser rundt oss av hevn og  konfrontasjon.  Det synes som om menneskets enorme fortrinn foran andre levende vesener, nemlig vår evne til innsikt, dialog og kommunikasjon, er satt ut av spill i en barnslig sandkasseoppførsel hvor ”du tok min spade, jeg tar din” eller ”du slo meg, jeg slår deg” har overtatt for en voksen, fremtidsrettet tenkning. Er menneskeheten kun i sin spede barndom, og det med en risiko for å forbli der? Har vi latt en fullstendig foreldet og testosteronfylt maskulinitet få råde i internasjonale relasjoner, hvor våpenbruk og trusler sees som en legitim forlengelse og bekreftelse av egne muskler, styrke og makt?

Terrorangrepene i Paris 13. november fylte de fleste av oss med frykt og sinne. Drap av uskyldige unge mennesker er fullstendig uakseptabelt. Og vi må gjerne innrømme det, Paris er nærmere oss enn Libanon, Sinai, Nigeria eller Irak. For de som er spesielt glad i fransk språk, kunst, filosofi og levemåte, var identifikasjonen med ofrene umiddelbar og direkte. Men vi forstår selvsagt også at drap av sivile er uakseptabelt hvor enn det er. Retten til liv er en overordnet menneskerett. Rundt hvert menneske som blir drept står fortvilte familiemedlemmer og venner. I tillegg til savn kan det skapes hat og grobunn for gjengjeldelse og ekstremisme.

Nyheten om hva som skjedde i Paris kom under Nobel Peace Summit i Barcelona. Det var det 15. i rekken av  slike årlige samlinger hvor individuelle Nobelfredsprisvinnerne og Nobel-organisasjoner møtes til samråd over et aktuelt tema. Nobel Summit ble etablert av Gorbatsjov med noen av hans Nobelprispenger. Se www.nobelforpeace-summits.org. I år møttes 19 Nobelprisvinnere sammen med flere hundre ungdommer fra mange land i en fruktbar diskusjon om migrasjon og humanitet. Jeg representerte International Peace Bureau som fikk Nobels Fredspris i 1910. Nobelprisvinnerne ga uttrykk for sitt sjokk over terrorangrepet og sin sterke sympati med ofrene. I slutterklæring ble det understreket at det nå er enda viktigere å forstå og forholde seg til de grunnleggende årsakene for uroen, usikkerheten og flyktningkrisen i verden. Det ble også advart mot å bruke ugjerningen i Paris til å demonisere flyktninger og muslimer. Måten vi snakker om og nærmer oss andre mennesker er et mål på vår egen menneskelighet.

 

Nobelprisvinnernes tenkning var i sterk kontrast til den umiddelbare reaksjonen fra president Hollande som sa at Frankrike var i krig og ville benytte alle midler i sin makt for å tilintetgjøre Daesh. Fra en militær stormakt med atomvåpen er det skremmende krigsretorikk. Kerry erklærte at de ville utslette ISIS fra jordens overflate. For en naiv og arrogant tiltro til egen militærmakt, for en forakt for menneskeverdet og for en manglende forståelse for at unge mennesker som føler at samfunnet ikke gir dem noen muligheter må møtes med andre tiltak enn våpen! Lite i statsledernes utsagn tydet på at de hadde  brukt noe særlig energi på å tenke over hvordan deres strategier og metoder virker på lang sikt. Krig og nød har tvunget mennesker på flukt, 60 millioner ifølge nye tall fra Høykommissæren for Flyktninger. En tragedie for de som flykter og en destabiliserende situasjon for de fleste mottakersamfunn.

 

Mer krigsretorikk, mer bomber og mer militært personell i området er sannsynligvis nøyaktig hva jihadistene – og militærindustrien - ønsker seg. USA og dets allierte har allerede falt i lignende feller i alle fall tre ganger siden 11.september 2001, og nå ropes det på mer av det samme. På tide å trekke en konklusjon om at det ikke finnes noen militær løsning på konfliktene etter så mange mislykkede ”intervensjoner”, massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte tilbakemeldinger i form av terrorisme? Scenen er igjen satt for en betydelig økning av antall offer, både i regionen og utenfor, flere migranter og polarisering på alle hold. Som Steinbeck skrev: Hvis du bare har en hammer i din verktøykasse, vil du kun se etter spiker. Men er vi så fattige at vi ikke kan se etter andre - og ikkevoldelige - midler? Uten alternativer til vold og krig, vil krigsindustrien og det sterkt økende antall sikkerhetsguruer igjen være de som vinner. Resten av oss ender opp i frykt og apati. Når verden bruker nærmere 1800 000 000 000 dollar pr år (i påvisbare tall) på militæret, men ikke klarer å finne de 10% av dette som trenges for å nå de nye bærekraftsmålene til FN eller finansiere den grønne overgangen vi vet er nødvendig for å hindre at kloden blir ubeboelig, da må vi trekke den konklusjon at våre prioriteringer er riv ruskende gale og vi må gjøre noen andre valg.

Hovedutfordringen i verden i dag er å legge om produksjon og forbruk slik at vår vakre planet ikke blir ødelagt men kan forbli et hjem for folk og liv. I stedet ser det ut til at vi misbruker penger og tankekraft på nasjonalstatssikkerhet og nasjonal stolthet og ikke på menneskelig sikkerhet og trygghet. Trygghet skapes ikke av rådyre men inadekvate fregatter og F35 bombefly, men ved å møysommelig bygge stabile og kreative samfunn hvor maten og vannet og lufta er sunn og god for våre barn og barnebarn.

Hvis vårt hovedanliggende er å bekjempe en voldsideologi, hyllet i religiøs staffasje, som ikke anerkjenner noen annen form for livsførsel enn sin egen, og som ønsker å gjøre den til en dominerende livsform må det gjøres via relevante samfunnstiltak og ikke blandes med en ressursimperialisme som synes å bruke stadig mer sofistikerte militære midler for å skaffe seg adgang til olje, mineraler, land og makt.

Hovedutfordringen blir, slik det var etter andre verdenskrig da FN ble opprettet: å hindre fremtidige kriger. Målet er godt uttrykt i UNESCOs formålsparagraf: Siden krigen tar sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn at forsvar for freden må bygges. Vi må altså ut av det foreldede dogmet fra Romertiden som sier at hvis du vil ha fred, må du forberede for krig. Svaret må være: Vil du ha fred, må du forberede og bygge fred. Fjorårets Nobelprisvinner, Malala, hadde et klart forslag: Man kan drepe terrorister med gevær, men med utdanning kan man drepe terrorisme.

Hva er så de politiske, samfunnsmessige og økonomiske virkemidlene som kan virke på kort og på lang sikt i en komplisert situasjon som i Syria? Det er spørsmål vi må drøfte inngående, og noen svar kan synes gitt:

Siden de ulike konfliktene i Midt-Østen påvirkes av hverandre, trengs det en helhetlig tilnærming som inkluderer både Israel/Palestina og kurdernes situasjon. FN må inn mye sterkere, ikke bare med Sikkerhetsrådsresolusjoner men med politisk, økonomisk og samfunnsbyggende tiltak fra FNs ulike enheter. Et organ for å bygge sikkerhet og samarbeid i regionen på linje med OSSE bør vurderes.

Reel sikkerhet kan aldri bli oppnådd med militære midler og slett ikke ved å eie og true med bruk av atomvåpen. Få, om noen, vil la seg verve til terrorisme dersom det var utviklingsmuligheter der de bor og de følte seg anerkjent og integrert i sitt samfunn. Tvister må løses ved internasjonal lover og normer. Det er derfor vitalt å stoppe våpenkappløpet og sterkt redusere en uetisk produksjon og handel med krigsmateriell. Den pågående moderniseringen av atomvåpnene og utviklingen av nye robotvåpen og etterretnings- og overvåkningssystemer er uakseptabelt hvis vi ønsker å møte folks behov.

 

Der er viktig å følge opp de politiske vedtakene fra det nylig avholdt Wien-møtet og få til en umiddelbar våpenhvile. Der Sikkerhetsrådet ikke fungerer, må FNs Generalforsamling ta ansvar. Fokus må være på å bygge fred. Media må hjelpe til med å avsløre falsk retorikk og dobbelmoral.

Alle utenlandske tropper må hjem og all utenlandsk militær opplæring må avsluttes. Det gjelder både USA/NATO og deres allierte som Israel, Saudi-Arabia og Qatar, samt Russland og Iran. Det må håndheves en strikt våpenembargo og kontroll med pengeoverføringer. Smugling og illegalt salg av olje må opphøre og en streng grensekontroll må hindre mer eller mindre skjult rekruttering  til krigen.

FNs nye Handlingsplan for bærekraftig utvikling (2016-2030) er vedtatt for å møte de strukturelle årsakene til konflikt, som ulikhet, urettferdighet, fattigdom, dårlige styresett og ekskludering. Det Internasjonale Fredsbyråets/IPBs forslag om å redusere verdens militærutgifter i denne 15-års perioden med 10% årlig pr. land for å kunne finansiere de 17 bærekraftsmålene, vinner stadig mer terreng blant sivilsamfunnsaktører. Flere trengs for å overbevise makthaverne om at nedrustning er nødvendig både for fred og utvikling. Knapt noen region trenger det mer akutt  enn Midt-Østen. Bravo til Nobel komitéen som i år har gitt Nobels Fredspris til en vital, hjemmeutviklet, tunisisk sivilsamfunnskvartett. En reell støtte for å kunne realisere drømmen om en arabisk, demokratisk vår!

Mer ressurser trengs også for å nå de marginaliserte ungdommene, ikke minst unge menn, som ikke har utviklingsmuligheter i dag i fattige forsteder om det er i Paris, i Kabul eller Tripoli. Det trengs midler til folk-til-folk samarbeid, til faglige utviklingsprosjekter og kulturell utveksling.

 

Gapet mellom hva folk forstår må gjøres og det lederne reelt gjør blir større og større. Det underminerer troen på demokratiet også i våre vestlige land og leder oss ut av en humanistisk tradisjon vi har vært stolte av.

 

 

 

En fredskultur for fremtiden

Kan verdens kvinner endre kulturen og henvise krig til historiens skraphaug?

Av Trine Eklund, Bestemødre for fred.  (Ny tid 17.12.2015)

I april i år var over 1000 kvinner fra 80 land samlet i Haag for å diskutere under vignetten «Women’s Power to Stop War», som også er navnet på en global bevegelse i regi av den internasjonale NGO-en Women’s International League for Peace and Freedom (WILP). I Haag var det bred enighet om at krig i dag aldri fører til fred. Det var også stor enighet om at utgiftene til militære komplekser overgår all saklig fornuft når kloden står overfor de problemene og utfordringene vi har i dag. Likevel står fredsorientert arbeid også overfor enormt sterke motkrefter: en 7000 år gammel maskulin krigskultur der krig har vært og fortsatt er normen for å løse konflikter, og dessuten ofte også står som en manndomsprøve på mot, kraft og makt. I tillegg kommer en våpenindustri som har penger, makt og skaffer millioner av arbeidsplasser. For ikke å zoome inn på USAs våpenindustri, som er viktig for den amerikanske økonomien – USA har behov for krig med jevne mellomrom for å få brukt og solgt sine våpenprodukter. Også Norge trenger fiendebilder med den økende våpenproduksjonen vi har – våpendeler vi selger til USA og land med svak økonomi og mye konflikt. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er spikret, og NATO er garantisten for vår sikkerhet.

En ny tankegang. I sikkerhetspolitikken er begreper som ikkevold og nedrustning ikke-temaer. Det samme gjelder alternativer til krig og satsing på andre verdier og andre metoder for å oppnå en fredelig verden. Utenrikspolitikken ligger sammen med forsvarspolitikken fast-spikret både hos oss og i alle andre NATO-land. Vi har et forsvarsdepartement, ikke et fredsdepartement. Vi har en forsvarsminister og en forsvarssjef – ikke en fredsminister. Vi har en militær forsvarskultur, men ingen vedtatt fredskultur. Vi har militær verneplikt for alle unge, ikke et valg for ungdommen mellom militærtjeneste eller fredsfremmende tjeneste.
Men hva mener vi så med at kvinners makt kan stoppe krig? I Haag erfarte vi hvordan kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter. Disse kvinnene vil stoppe galskapen. Kravene var mange: Ikke flere droner som dreper sivile og treffer vilkårlig. Ikke mer atomvåpen som kan utslette store deler av verden. Ikke mer massevoldtekt som krigstrategi eller voldtekt uten straff. Ikke flere barnesoldater. Ikke mer trakassering av befolkninger i fredens eller Guds navn. Kvinner vil ikke lenger være ofre for, men utøvende motstandere av krigshysteri og våpenindustri. Vi ønsker å kriminalisere krig og våpenindustri. Vi ønsker å påvise at militarismen er en av våre største miljøverstinger. Verdens kvinner vil utfordre en maskulin tankegang hvor maktutøvelse står sentralt, og hvor drap, voldtekt, lemlesting og ødeleggelser er tillatt maktbruk «i fredens tjeneste».

Fredskultur. Det verden trenger, er å bygge fred. Og fred bygger man med skolegang, menneskerettigheter, helse, mat og rent vann til alle. FNs tusenårsmål 2015– 2030 har da også dette som mål i sine 17 punkter. Dessverre mangler pengene. Når krig er i emning, mangler det sjelden penger, og avtaler gjøres gjerne over telefon for rask gjennomføring. Humanitære tiltak, derimot, tar lang tid – og oftest blir det hverken enighet eller penger.
Kvinner verden over er sinte, frustrerte og oppgitte over at krig fortsatt skal være middelet verdens maktmennesker tyr til for å løse konflikter.
Dette vil mange kvinner – og menn – ha slutt på. Vi vil ikke lenger styres av en kultur der makt over andre er høyeste mål. Verdens kvinner er i dag sterke, ofte med god utdannelse og gode taleevner, og ikke minst stort mot. I dag kan en unison kvinnemakt stoppe krig som konfliktløser i fremtiden.
For mange innebærer begrepet fredskultur å mekle i konflikter. Fagfolk og ambassadører er dyktige meklere, men da er allerede konflikten i gang, og har ofte vart lenge. Fredskultur er så mye mer enn konfliktmekling! UNESCO utarbeidet på 1990-tallet under Federico Mayor Zaragoza et fredskulturkonsept som blant annet viste til at krig begynner i menneskesinnet, og at det dermed også er i menneskesinnet man må bygge opp ideer om fred. Fredskultur er et felles begrep for alle som arbeider med nedrustning, likestilling, ikkevold og fredsundervisning,
og brukes mye på grasrotnivå av verdens frivillige organisasjoner i dag. Det hjelper imidlertid ikke mye så lenge landenes politikere og maktelite ikke tar begrepene i sin munn, og nekter å se ikkevold og nedrustning som alternativer til krig og våpenhandel. Hvis vi kunne få fredsbygging og ikkevold på den internasjonale agendaen for fred, miljø og utvikling, og inn i FNs tusenårsmål, hadde det vært et langt steg videre. Fredelig kommunikasjon og ikkevoldsmetoder i skoleutdannelsen og i dagliglivet vil også kunne være viktige steg for å stoppe vold, og for å fremme fredelige løsninger på konflikt og uenighet.

Enorme summer. «Det er naivt å tro at folk blir snillere av å bli bombet med krigshandlinger eller droner.» «Hadde USA og NATO kastet bøker i stedet for bomber over Irak og Afghanistan, ville vi ikke hatt ISIS i dag.» Slike uttalelser gikk igjen på podiet i Haag i april, og kom spesielt fra kvinner fra Midtøsten og Asia. Forhandlinger og forhandlingsteknikk eksisterer selvsagt, og mye av det utføres med gode resultater. Likevel vil kanskje det aller viktigste være å bevisstgjøre våre og verdens politikere om hva krig faktisk koster. I penger, i miljøødeleggelser, i kriminalitet og lidelser. Kanskje burde vi legge til grunn at alle som organiserer våpenproduksjon og fremmer våpeneksport, er kriminelle personer – drapsansvarlige og potensielle mordere. Kanskje burde vi understreke det absurde i at verden i dag bruker 1 750 000 000 000 amerikanske dollar på militære installasjoner og baser verden over, innkjøp av moderne krigsmateriell, militær opprustning og soldater i beredskap og aktiv tjeneste. Det er fire ganger så mye som verdens nasjoner betaler til FN, den eneste verdensomfattende institusjonen vi har som er opprettet for å sikre fred og menneskerettigheter verden over.

De ansvarlige. Det selvsamme FN står nå uten tilstrekkelige midler til å håndtere den nåværende flyktningstrømmen fra krigsherjede land, eller til å skaffe midler til mat og vann til millioner av mennesker i flyktningleirer verden over og opprettholde en viss humanitær standard. Mennesker som flykter fra krig og våpenbruk, stues inn i umenneskelige leirer.
Vi som har forårsaket en del av denne enorme katastrofen, toer våre hender og fraskriver oss ansvar. Er det ikke vanlig at de som forårsaker skaden, også tar ansvar og betaler regningen? La militærbudsjettene betale for flyktningkrisen. Militarismen og våpenindustrien har en stor del av skylden for katastrofen vi nå ser. Disse bør også betale for ugjerningen.
Eklund er fredsaktivist og medlem i Bestemødre for fred. 
t-eklun@online.no.