Bestemødreprisen 2016 – Talen for Ingeborg Breines  ved Trine Eklund

Kjære gjester, BfF – og en hel spesiell VELKOMMEN til deg Ingeborg

Ingeborg Breines får Bestemødre prisen for sin iherdige innsats for FRED, IKKEVOLD og lansering av FREDSKULTUR gjennom sitt 71 årige liv. Ingeborg ble født i Vesterålen i fredsåret -45, og både sted og tid har preget hennes liv. Hun ble tidlig bevisst at hun ville reise ut for å lære språk og andre kulturer å kjenne, og etter artium dro hun til Frankrige, til universitetet i Nantes for å studere idèhistorie og kunsthistorie. Etterpå en cand.philol master v/UIO. Det kvalifiserte henne for en stilling i FN systemet - først som generalsekretær for UNESCO her hjemme og siden som spesialrådgiver ved Hovedkontoret i Geneve – med spesiale «kvinner og kjønn» og som leder av programmet «Women and the Culture of Peace». Hun ble utnevt som leder for UNESCO kontoret i Islamabad for en periode, og så som leder av hovedkontoret i Geneve – til hun gikk av med pensjon. Innen UNESCO utmerket hun seg  gjennom sitt Menneskerettinghets program  - et utdannelses prosjekt som hun gjennomførte i 9 land i perioden 1995 – 2004 og bla. lanserte på FN kvinnekonferanse i Beijing i 1995.   Hun har vært med i en rekke styrer i inn- og utland, og ikke minst som co-president i IPB – Int. Peace Bureau som fikk Nobels Fredspris i 1910 og er verden eldste int. Freds organisasjon med sete i Geneve. Sammen med sin sjef i UNESCO Frederico Mayor, utredet de to et konsept for FREDSKULTUR i 1990 årene som de lanserte for en hel verden i FNs fredsår 2000. Så kom 11 sept 2001 og ødela det internasjonale fokus på Fredsbygging og Fredskultur som skulle legge basis for FNs Freds-ti år 2000-2010.  FN ble glemt etter 10-20 år med fokus på avspenning og nedrustning. Nå ble all oppmerksomhet rettet mot NATO, fiendebilder og ikke minst militarisering, nødvendigheten av å ruste opp for å bekjempe terror. Et stort og farlig tilbakeskritt for FREDEN.                                                                                                                                                                                              

I UNESCO-bilde skal vi ikke glemme ditt gode samarbeide med Torild Skar som selv ledet UNICEFs arbeid i Afrika og Ingrid Eides oppbygging av Kvinne- og Fred programmet i FN i – 1980 årene. Begge er Prisbelønnet med Bestemødreprisen i henholdsvis 2012 og 2015. Dyktige norske damer som har revolusjonert verdens kvinnetradisjoner – og kultur, og som førte til FNs resolusjon «1325» som Mari Holmboe Ruge var en forkjemper for. Hun ble BfFs første æresprisvinner i 2009. Fantastisk hva dere har gjort for å promotere Kvinner og Fred hjemme og ute – sammen med Berit Ås, som fikk BfF prisen i 2014. Et stort «HURRA» for damene !

I disse 50 årene, Ingeborg som du har vært bevisst ditt engasjement for kvinner- fred – og ikkevold så har du også skrevet bøker og ikke minst artikler samtidig som du har reist rundt og undervist og holdt utallige foredrag og innledninger til diskusjon – noe du gjør til stadighet. I morgen er du i Cordova for å forelese – derfor må du gå tidligere herfra i dag for å nå flyet ditt. Plutselig er du i Pakistan for 2 uker for å undervise på Universitet der, eller ett eller annet sted rundt om på kloden. Men mest av alt trivs du når du kan dra hjem til Nordland og til hjemmet ditt i Sigerfjord – og å få realisere din drøm om Nordlands - Akademiet for Kunst og Vitenskap som du ledet fra 2010 til 2012. Der føler du deg hjemme – der stortrivs du. Du sier ofte at Verden ser annerledes ut fra Nord Norge enn fra Oslo og er rasende på gjerdet Norge har bygget på grensen og på fiendebilde byggingen og demoniseringen av Russland. Vi føler oss som en koloni som søringene kan melke og dra nytte av, sier du. Derfor har jeg forståelse og solidaritet med andre koloniserte befolkninger ute i verden.  Så dro du til Vadsø i november for å delta i den nordiske Etterretnigskonferansen  som èn av få kvinner, og har skrevet dine inntrykk derfra i en vel formulert rapport  som er lagt ut på BfF hjemmeside og på din FB.

Som du sier om deg selv – Jeg er hardtarbeidene – og det merket vi i høst i Berlin. Din siste markering før du forlot co-president vervet i IPB etter 8 år, var å lage en stor internasjonal FRED konferanse i Berlin i oktober.          Et kolosalt arbeid over flere år for ikke minst å skaffe penger og resurser til en så omfattende konferanse. KVALITET merket vi ved all informasjon vi fikk i forkant, i programmet, fordelingen av representasjon fra alle verdens kanter, at Vesten skulle vise tilbakeholdenhet og kriserammede samfunn fremheves osv. En bragd av IPB og deg det står respekt av ! TAKK Ingeborg for at du lanserte ideen, tok lederskapet og fikk til denne konferansen som inspirerte så mange av oss, og som viste Verden at internasjonal Fredsbevegelse fortsatt er bærekraftig og tilstedeværende.

Som jeg nevnte har du skrevet flere bøker èn av dem er årets «Sikkerhetspolititiske Veivalgskjebnefellesskap med USA og NATO ?» hvor du sammen med Ingrid Eide skriver om «Alternative Sikkerhetspolitiske strategier for Norge – et lite land i verden» - hvor dere lanserer flere måter Norge kan endre sin såkalte sikkerhetspolitikk – som for  så mange av oss er usikkerhetspolitikk i høy potens - til å ble en sikkerhetspolitikk som dekker våre behov – bla. gjennom et Fredsdepartement. Du og NFL har i mange år lansert nødvendigheten av å opprette et Fredsdepartement  hvor ikkevolds strategier skal prege politikken. Forsoning, bygging av freden, sivile freds styrker og verneplikt for alle er noe av det dere lanserer.  Nå som verneplikten er blitt lovfestet også for kvinner, får vi bruke loven positivt  – da bør alle gjennomgå sine måneder med samfunnstjeneste eller innen sivile fredsstyrker/Non violent peaceforses. Så får ungdommen selv velge om de vil tjene militæret eller det sivile samfunn. Heldigvis er det kommet fart i Fredsdepartement saken iom at ikke minst WILPF- (Womens Int. League for Peace and Freedom) -  nå går inn for saken med stor kraft både i Norge og internasjonalt.

Du siterer ofte FNs Bank i Moon som sier at «The world is overarmed, Peace is under financed». Tenk at verden bruker 1.800.000.000.000 mrd USD på krig og konflikter for å ødelegge og forurense jordkloden vi lever på.  Militært overforbruk er et hinder for bærekraftig utvikling, sier du. Bare 10 % av disse midlene er nok til å betale for alle FNs 17 bærekraftsmål de 15 neste årene. Bærekraftsmål  Erna & Co er stolte av, men som FN ikke greier å finansiere. FN har ikke midler – og vi samler inn til alle gode formål til stadighet. Militæret får milliarder til sine prosjekter – Freden får millioner. Fred lønner seg ikke, krig øker profitten for den enorme krigsindustrien. Da satser også Norge på militær opprustning, salg av våpen og 9 % økning av forsvarsbudsjettet i år. Dette er galskap, og  du tier ikke stille med å mene noe om det, inkl. hva du mener om NATO som krigsmakt med Norge på slep ! Derfor skriver du artikler i avisen som Aftenposten ikke vil ta inn, og sjeldent KK, men NY Tid tar dine velformulerte og sterke artikler. Du har ordet og pennen i din makt og vet å artikulere deg på en høyst direkte, men smidig måte.  Jeg vil derfor gjerne avslutte med å referere fra noen av dine artikler i Ny Tid i år - som også står i boken jeg refererte til -  for å gi fokus på hvem du er og hva du står for:

Om maskulinitet: Menneskets evne til innsikt, dialog og kommunikasjon er satt ut av spill i en barnslig sandkasse oppførsel  - som har overtatt for en voksen, fremtidsrettet tenkning. Har vi latt en fullstendig foreldet testosteronfylt maskulinitet få råde internasjonale relasjoner hvor våpenbruk og trusler sees som en forlengelse og bekreftelse av egne muskler, styrke og makt ?

 Om hat og ekstremisme : Retten til liv er en overordnet menneskerett. Rundt hvert menneske som blir drept, står en fortvilet familie og venner. I tillegg til savn, kan det skape hat og grobunn for gjengjeldelse og ekstremisme.

Om kommunikasjon: Det ble advart mot å bruke ugjerninger i Paris etter terrorangrepet der, til å demonisere flyktninger og muslimer. Måten vi snakker om og nærmer oss andre mennesker, er et mål på vår egen medmenneskelighet og humanisme.

Om Valg: På tide å trekke konklusjon om at det ikke finnes noen militær løsning etter så mange mislykkete intervensjoner, massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte tilbakemeldinger i form av terrorisme. Da må vi trekke den konklusjonen at våre prioriteringer er riv, ruskende gale -  og vi må gjøre  andre valg.

Om Trygghet og Demokrati :Trygghet skapes ikke av rådyre fregatter og  F 35 bombefly, men ved møysommelig å bygge stabile og kreative samfunn hvor mat, vann og luft er ren og sunn for våre barn og barnebarn. Gapet mellom hva folk forstår og det lederne våre gjør, blir større og større. Det underminerer troen på demokratiet også i våre vestlige land og leder oss ut av en humanistisk tradisjon !

Måtte du få mange, mange kreative og hardt arbeidene år i kvinnens og fredens tjeneste, Ingeborg. Verden trenger sårt til mennesker som deg som tør å si fra – og gjør det. TAKK Ingeborg for hva du er for oss andre – alltid med et smil og med humor, en hyggelig bemerkning og et kraftig «JA» når vi spør deg om å stille opp.         Din positive adferd smitter – og det er ikke lite i en foruroligende verden. Håper du vil ha glede av denne lille påskjønnelsen, den er deg virkelig vel forunt og god tur til Cordova i aften !

Trine Eklund

 

Takketale, Bestemødre for Fred – 16. desember 2016.

At dokker kunn finn på noe slikt!

Tusen takk til Trine for godord og skryt og tusen takk til Bestemødre for Fred for denne æres-prisen! Jeg er rørt. Det var uventet. Bestemødreprisen henger høyt. Det er flere ekstraordinære kvinner som har fått den – jeg nevner bare de jeg kjenner og vet om: Mari Holmboe Ruge, Torild Skard, Ingrid Eide og Berit Ås. Jeg har vært med på mange prisutdelinger og jeg har sågar reist helt til India for å mottatt pris på vegne av International Peace Bureau, men aldri har jeg fått noen pris personlig, sånn til meg. Det at prisen kommer fra Bestemødrene for Fred - denne store samling av erfaring, mot, kreativitet, standhaftighet, kunnskap, vilje og krefter til å stå på for en fredelig verden - gir en ekstra glede. Jeg er full av beundring for det arbeid dere gjør.

Det føles ”hjemlig” å være her  sammen med dere i dag. Takk for denne hyggelige sammenkomsten, for alle vennene som er her og for samhørighetsfølelsen. Det gjør godt.

Jeg må tolke denne prisen slik at Bestemødrene for fred syns jeg har gjort gangs arbeid. Og vi  over en viss alder er jo blitt oppdratt etter den gamle Mønsterplanen om å bli ”gangs menneske”. Noen gang kan det kjennes som om ønsket om å være nyttig er sterkere enn alle andre drifter. Noe man selvsagt også kan stille spørsmål ved. Ingrid (Eide) minnet meg ganske ettertrykkelig på dette da jeg kom hjem etter 14-15 år ute for UNESCO og jeg lurte på om jeg skulle sette meg ned å skrive om fredskultur blant annet med det mål at det kunne bli en doktorgrad til slutt. Ingrid sa: Du har jo allerede en direktørtittel hva skal du med en doktortittel, vær heller praktisk aktiv. Og slik ble det. Men samtidig er det klart at med så mange herskerteknikker i sving, kunne en doktorgrad føles som en beskyttelse og muligens en døråpner - i alle fall hvis man er ei jente fra en liten fjord i nord. Og det er vel en av de store utfordringene vi har i fredsbevegelsen: Hvordan bli hørt – hvordan komme igjennom med våre synspunkter, våre forslag til hvordan verden skal se ut – få gehør for de ikke-voldelige alternativene– i smått og stort.

Jeg har ikke lyst på en dag som denne å snakke om elendighetsbildet som vi daglig må forholde oss til. De fleste av oss som er her har delt sinne over den pågående militarisering og konfrontasjonspolitikken, over misbruk av verdens ressurser, over neglisjering av FN. Tenk 1.7 billioner dollar til militære formål pr. år – hvilket tilsvarer ca. 615 regulære FN budsjett. Hvordan kan man forvente at FN skal gjøre jobben sin når pengene går til krigsferd i stedet for velferd. 10% av disse midlene ville være det som trengs for kunne realisere de to svært viktige beslutningene som ble gjort i FN i fjor: Klimaavtalen i Paris og Utviklingsagendaen (2016-2030) med sine 17 bærekraftsmål. Derfor har IPB foreslått at 10% av hvert lands militærutgifter skal reduseres pr år i 15 år og at disse midlene skal øremerkes realisering av disse vedtatte målene.

Vi har hatt en felles oppgitthet over den gamle fredsnasjonens knefall for NATOs krigsmaskineri, for stormaktspolitikkens ensidige vekstfilosofi og en fiendebildeskaping som opprettholder frykt og legitimerer opprustnings- og terrorspiralen. Vi har delt tristhet over at Norge ikke kan si et klart Nei sammen med ca 130 land til  produksjon, lagring og bruk av atomvåpen. Vi har delt sinne over grensegjerdet mot Russland, amerikanske baser på norsk jord, nedleggelse av siviltjenesten og innføring av såkalt kjønnsnøytral verneplikt hvor vi i en pervertert likestillings navn alle skal lære å drepe.

Selv om jeg ikke vil vi skal bruke tid på dette i dag tror jeg det er viktig, slik dere gjør, å skaffe seg kunnskap og innsikt, og våge å gå ut av komfortsonen, så smertefullt det enn må være, for å grave dypere enn det vi får presentert via den overfladiske og ensidige maktkonforme mainstream-journalistikken. Det er viktig både i dialogen med andre og viktig for å skjerpe våre strategier for å klare å bygge en verden uten krig – en verden basert på fredskulturens verdier og tanker slik også de aller fleste mennesker i verden ønsker.

Men motkreftene er sterke, de som lever av krigsmaskineriet, så hvis vi skal klare å få dette til er det opplagt at vi må jobbe frem felles prioriteter. Fredsbevegelsen med sine ulike innfallsvinkler må bli sterkere og mer samkjørt, og fredsbevegelsen – både nasjonalt og internasjonalt - må samarbeide med miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.  De store utfordringene i verden i dag, det være seg klima- og miljøkrisen, atomtrusselen eller det hurtig økende gap mellom de som har og de som ikke har, kan slett ikke løses med militærmakt. Det er det utrolig naivt å tro. Det er derfor viktig at vi får til en  debatt, ulik den vi har hatt om langtidsplanen for forsvaret, om hva som er de reelle truslene mot vår sikkerhet – hva som gjør oss trygge. Hva er det som sikrer gode bo og levevilkår i byen og på den ytterste ø, at maten vi spiser og gir til våre barn og barnebarn er sunn, at vannet og havet og lufta og jorda ikke blir forurenset, farlig og uproduktiv?

Ingrid og jeg har en felles islandsk venninne som også en periode var Islands ambassadør til Norge. Jeg satt sammen med henne og noen andre islandske damer midt i finanskrisa og spurte om det ikke hadde vært noen som hadde forslått at de skulle lage og selge krigsmateriell som jo er så lukrativt. Det ble helt stille rundt bordet inntil de unisont sa: men alle på Island ville syns det var helt uetisk. Så ikke hos oss. Norsk våpenproduksjonen er i sterk økning. Vi er ut og inn av lista over de ti største våpeneksportørene og pr. capita er vi aller størst. Norske våpen er ikke snillere enn andres våpen, og våpen som produseres blir brukt, også der vi ikke vil. Hvor er det unisone norske Nei til krigsindustrien? Og er det ikke på tide at våre vitenskapsfolk tas i ed slik legene gir sin Hyppokratiske ed: Do no harm!?

Vi må gå imot det gamle mottoet fra romertiden som fortsatt lever i beste velgående: Hvis du ønsker fred, så må du forberede deg på krig.  I stedet må vi forberede – og dyrke freden – som vi dyrker de vakreste orkideer eller de flotteste frukttrær. Det tar tid, tålmodighet og innsikt å skape de riktige betingelser. Destruksjon tar ikke langt tid – det er fort gjort å hogge ned en tre, eller slippe en bombe – det trenges ingen spesiell kunnskap eller skaperglede.

Krig må snart bli uakseptabelt som problem- og konfliktløser. Krig er gammeldags, og bør på historiens skraphaug. Jeg ser ingen måte å legitimere krig på verken ved å kalle den hellig eller rettferdig. Kun militærindustrien og våpenhandlerne tjener på krig. Allerede 500 år tilbake bannlyste Thomas Moore krig fra sitt Utopia. Og det er mange flotte kvinner å inspirere seg av i denne sammenheng. For eksempel Eleanor Roosevelt, som var sentral for å få utarbeidet Menneskerettighetserklæring, og som satt og strikket som USAs FN-ambassadør når mennene var for opptatt av prosedyrespørsmål. Hennes utsagn: Nobody won the last war, nobody will win the next, lever med meg for alltid. Suffragetten Adele Pankhurst  uttrykker det på sin måte i det lille diktet: I did not raise my son to be a soldier. I brought him up to be my pride and joy. Who dares put a weapon on his shoulder to kill another mother’s darling boy. I Norge må vi nå lage et lignende dikt for våre døtre også. Bertha von Suttner, som fikk Alfred Nobel til å  lag en egen pris for fred, oppfordrer oss i sin roman Ned med våpnene til å utvikle an active disgust for war, eller aktiv avsky for krig. Og vår aller yngste Nobel fredsprisvinner, Malala, sier: You may kill terrorists with bombs, but you can kill terrorism with education.

Da krigstrettheten etter siste verdenskrig fikk verdens land til å gå sammen og danne FN med det mål å hindre at fremtidige generasjoner skal måtte oppleve krigens svøpe, ble også UNESCO dannet som FNs intellektuelle og etiske organ. I UNESCOs Konstitusjon står det: Siden krigen tar sitt utgangspunkt i mennesket sinn, er det i menneskets sinn vi må bygge forsvar for krigen. Dette gir UNESCO og samtlige medlemsland et enorm fredsundervisningsoppdrag. Det at UNESCO ennå ikke har fått Nobels fredspris for sitt langsiktig arbeid og ikke minst for fredskultursatsingen under generaldirektør Federico Mayor er en av de store unnlatelsessyndene til Nobelkomiteen – jeg vil si på linje med at Mahatma Gandhi aldri fikk den.

Det å jobbe i UNESCO har vært en stor kilde til inspirasjon og læring for meg. Allerede da jeg jobbet i  Forsøksrådet for skoleverket med fredsmetodikk for skolen brukte jeg mye stoff  fra UNESCO. Hvor fantastisk var det ikke da å få jobb først i den norske UNESCO-kommisjonen og senere i mange sammenhenger i UNESCO sentralt og i felt. UNESCO har et mandat som sier at organisasjonen skal jobbe for fred og forståelse gjennom internasjonalt samarbeid innen utdanning, kultur og vitenskap. Jeg har stor tro på denne måte å bygge fred gjennom å styrke samarbeid mellom kunstnerne i ulike land, lærerne, forskerne og journalistene, kvinnegrupper og ungdomsgrupper, slik at de kan bidra selv til å løse problemer som måtte oppstå. Det er som den norske kvinnelige fysioterapeuten som sa at hvis noen har vondt i en albu så er det et så ømtålig område at det er best å heller styrke over- og underarmen i stedet for å gå rett på, slik vil en styrket over- og underarm kunne bidra til å hele  albuen.

I UNESCOs utdanningsstrategi for det 21 århundre, utarbeidet av Delors-kommisjonen, står det at vi har fire store utfordringer i skolen: Lære å være, lære å lære, lære å gjøre og lære å leve sammen. Det siste ble ansett som en slags moralsk alfabetisering. Dette kan vi si blir til en viss grad videreført i FNs nye Utviklingsagenda spesielt i Bærekraftsmål 4 og 16.

Vi har alle mange og meget vi ønsker å få til fremover. Blant de store utfordringene for norsk fredsarbeid, slik jeg ser det, er:

- Fremtidsvisjonen(e). Vi må tenke radikalt nytt om hvordan vi ønsker å bruke verdens ressurser – og bruke tid på å forestille oss ha slags samfunn vi ønsker å ha om for eksempel 20 år. Hva ønsker Norge å være kjent for  - og hva slags verden ønsker vi å være en del av? Hvem skal få å ha kontroll over virkelighetsbeskrivelsen og hva vi skal prioritere ? Det nytter lite krangle om hvem som skal være på første eller andre dekk på Titanic.

Norge har tradisjonelt forstått at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og er en del av et sterkt FN. Nå skal vi imidlertid vise muskler i stedet, med ambisjoner om å være så militært sterke at vi skal kunne stå opp mot en stor nabo. Hvor enfoldig kan man bli? I stedet må fredsarbeid i overensstemmelse med FN-pakten være det humanistiske imperativ for norsk sikkerhetspolitikk

- Norsk alliansefrihet. Krig og nød har tvunget mennesker på flukt, godt over 60 millioner ifølge tall fra FNs Høykommissær for flyktninger. En tragedie for de som flykter og en mulig destabiliserende situasjon for de fleste mottakersamfunn. NATOs out-of-area krigføring, som Norge har deltatt og deltar i, har bidratt sterkt til å ødelegge det ene muslimske land etter det andre. NATO har for lengst utspilt sin rolle som forsvarspakt og er i stedet blitt en enorm angreps- og krigsmaskin som burde vært lagt ned allerede da Warsawa-pakten ble lagt ned. Mens vi er her møtes mange fredsaktivister i Nei til krig - Nei til NATO nettverket i Bryssel for å forberede demonstasjoner i forbindelse med neste NATO-toppmøte. Det er ikke nok at vi melder oss ut av NATO, NATO bør legges ned. Verden trenger flere alliansefrie land.

- Opprettelse av et eget Fredskulturdepartement. Departementet bør ha fredskultur som hovedanliggende og bidra til sikkerhet og trygghet ved å forebygge vold og hjelpe frem fredelige løsninger av konflikter på ulike nivå. Departementet vil måtte ha kompetanse både i konfliktanalyse og ikkevoldelig konflikthåndtering og slik være en ressurs og samarbeidspartner for andre departement, direktorat og det sivile samfunn. Departementet kan ha et koordinerende ansvar for fredsundervisning som obligatorisk fag på alle nivå av utdanningssystemet, og som del av etatsopplæring av ulike faggrupper. Departementet kan også tillegges et lignede koordinerende ansvar for håndtering av ulike oppgaver i forbindelse med en fredelig integrering av flyktninger og andre migranter. Alt arbeid må baseres på flerkulturell innsikt og menneskerettslige forpliktelser.

- Etablering av et system for samfunnstjeneste som den nye verneplikten for alle. De som ønsker det, kan velge å la seg innrullere i det militære forsvaret, i alle fall i en overgangsperiode, mens andre trenes for og gjør en innsats i nødhjelp og katastrofer, eller utøver ulike omsorgsoppgaver for miljøet og for klima, for eldre, barn og syke, for integrering av migranter og for internasjonalt samarbeid og samkvem.

- Miljø- og klima tiltak. Over hele kloden merkes virkninger av et endret klima.  Naturkatastrofene blir mer dramatiske og uforutsigbare. Man kunne tenke seg at miljøutfordringene ble definert som en felles trussel mot menneskeheten, at vi må satse all kompetanse og ressurser på å få dem under kontroll. Det vil kunne være en krevende og verdsatt oppgave også for det militære. I stedet ser vi at militær aktivitet forverrer miljøet. Vi har ikke nok data, men sannsynligvis er militærvesenet og militærindustrien den aller største miljøforbryteren. Det aller verst tenkelige er selvfølgelig en fullskala atomkrig som vil gjøre kloden, helt eller delvis, uproduktiv og ubeboelig.

- Fredsskatt. I Norge har vi mulighet til å la en del av vår skatt gå til Human Etisk Forbund eller en annen trosretning dersom vi ikke vil den skal gå til Kirka. På lignende bør vi få til et system for Fredsskatt. Da ville jeg virkelig betale min skatt med glede i trygghet for at jeg  ikke ville bidra verken til å forberede eller delta i krig. I stedet ville disse midlene kunne gi både fredsbevegelsen og et fredskulturdepartement mulighet til å jobbe skikkelig. 

Vi har bare denne ene, unike og vakre planeten. Den må vi ta vare på. Hadde jeg hatt sangstemme, hadde jeg villet stemme i Deilig er jorden sammen med dere. I stedet må jeg igjen si tusen takk – og med ønske om mer godt samarbeid i det som ser ut til å bli et krevende 2017.

Ingeborg Breines