Til Torild Skard

Mottaker av Bestemødreprisen for 2015.

 

 

Kjære Torild!

 

Alle vi som er her, og som mer eller mindre tilhører samme aldersgruppe,  kjenner Torild Skard.  Vi kjenner deg som pedagog, politiker, embetskvinne, forsker og forfatter. Din CV, som det heter i dag, er imponerende. Jeg tar bare et lite utdrag av den her. Du var Norges første kvinnelige lagtingspresident. Du har vært direktør i UNESCO, første kvinnelige ekspedisjonssjef i Departementet for utviklingshjelp og senere i Utenriksdepartementet. Du har vært spesialråd for bistandssaker og styreleder i UNICEF, og i 1994 ble du regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika. Her fikk du ansvar for 23 land i et område med verdens høyeste barne- og mødredødelighet. Og i 2012 ble du utnevnt til Kommandør av St Olavs Orden!

 

Din lange og imponerende merittliste til tross - her og nå er det først og fremst ditt sterke engasjement for kvinners og barns rettigheter i inn- og utland, pluss ditt fredsengasjement, som gjør deg selvskreven som mottaker av Bestemødreprisen. Jeg vet at du har fulgt arbeidet til Bestemødre for Fred i mange år. 

 

Ditt engasjement for kvinnesak er arvet. Både mormor Karen Grude Koht og mor Åse Gruda Skard var opptatt av kvinnesak. Allerede før forrige århundreskifte kunne vi ane at noe var i emning. I 1913 fikk kvinnene stemmerett. Til tross for motgang og fordommer erobret kvinner stadig flere posisjoner. Likevel ser vi i dag flere nedslående tegn til tilbakeslag. Spør vi unge kvinner i dag om kvinnesak, får vi ofte et litt overbærende svar: «Kvinnesak? Interesserer meg ikke. Vi har da likestilling nå!» Og i butikkenes barneklæravdeling får vi våre bange anelser bekreftet: rosa prinsesseklær til jentene, mørke og militærpregete klær til guttene.  Vi er så visst ikke i mål!

 

Men ditt engasjement favner som nevnt bredt og bunner også i personlige erfaringer. Under krigen måtte familien din forlate Norge.  Å ha opplevd krigen som barn, og å måtte forlate landet sitt, setter dype spor i et menneske og aller mest i et barn. Derfor forstår du godt hva dagens flyktningbarn sliter med. I dag vet vi også hvordan samfunnsforhold, økonomi, krig og konflikter preger barns livsmiljø. Ditt sterke engasjement for barn og kvinners rettigheter går som en rød tråd gjennom hele ditt virke.

 

I en stadig mer urolig verden er arbeidet for barns og kvinners rettigheter helt avgjørende for å skape fred. Når kvinner blir trygge mødre, og barn får dekket sine grunnleggende behov - omsorg, utdanning og mulighet til å være trygge barn, vil faren for krig og konflikt bli mindre. Kvinnesak og fredsarbeid hører uløselig sammen. Det kan ikke sies for ofte. «The hand that rocks the cradle is the hand that rules the world.»  Arbeid for barn er arbeid for fred.

Barn som møter urett, sykdom, uvitenhet og nød tidlig i livet, som vokser opp med bitterhet og hat rundt seg, står i fare for å velge en farlig vei, volden, hevnen og hatets vei. Kampen for fred og mot krig begynner med hvert enkelt menneskes livsgrunnlag. Barn er vårt felles ansvar, vår felles fremtid, vårt felles håp. Satser vi på barn er det håp om at fremtidige generasjoner kan leve i fred med hverandre. Og hvem er det som i første rekke sørger for dette? Hvor begynner vi? Med kvinnene! Kvinner som er trygge, tilfredse, bevisste mennesker med fulle rettigheter, både som mødre og som mennesker.

Bestemødre for fred har også barnas fremtid for øyet, en fremtid der våre barnebarn kan vokse opp i en fredelig verden. Det var derfor helt naturlig for Bestemødre for fred å velge deg som møteleder for vårt store seminar på Litteraturhuset i september 2010, med tittelen «Søstre under Afrikas sol.  Vold mot kvinner i krig og konflikt.»  Et seminar som nettopp handlet om kvinner og barns sårbare og utsatte situasjon i et krigsherjet Kongo, der voldtekt ble brukt som våpen for å bryte ned hele samfunnsstrukturen.

 

Det ble et lykkelig valg for oss. En særdeles dyktig, effektiv møteleder med både autoritet og humor som loste hele debatten, med alle sine viderverdigheter, gjennom alle timene som seminaret varte. Og da enkelte tekniske ting sviktet, tok du det på strak arm. Og som du selv sa med et smil i etterkant: «Godt jeg brukte gammeldagse overheadplansjer. De fungerte i alle fall!»

 

Da du fylte 75 år ble det et nytt seminar i Litteraturhuset. Denne gangen var det Norsk Kvinnesaksforening, som du var leder av, som ville feire dagen din. Pionerseminaret kalte vi det, ikke bare fordi pionerkvinner på hvert sitt felt fortalte om sine erfaringer, men også fordi tittelen på seminaret passet særdeles godt til jubilanten selv. Er det noen som har vært - og er - pioner, er det vel nettopp deg.

 

Som pensjonist driver du utstrakt forskningsarbeid i NUPI. Vi kan også møte deg som skribent i dagspressen, der du særlig har talt mors og barns sak, for mors rett til å være hjemme lenger med sitt nyfødte barn enn det som det moderne lovverket ønsker i sin iver etter full likhet mellom mor og far. Men likhet er ikke nødvendigvis det samme som likestilling. Du er en varm forsvarer av kvinnesak, og barnesak, i ordets beste betydning. Og også som talskvinne for Likestillingsloven, og motstander av den nye diskrimineringsloven som truer med å uthule kvinners særlige vern, en sak feminister har kjempet igjennom.

 

Med din brede erfaring og utrettelige innsats for kvinner og barns rettigheter, og for fredsarbeid, som er to sider av samme sak, både her hjemme og internasjonalt, er det en stor glede for oss å gi deg Bestemødreprisen for 2015.
GRATULERER!

 

Sidsel Mellbye

 

 

 

Bestemødre for freds ærespris 2015

Torild Skard

 

 

Tusen takk – det er både en glede og en ære å få en slik pris. Tusen takk til bestemødrene for pris og en hyggelig lunsj. Takk også til bestemødrene for innsats og takk til alle som har støttet, hjulpet og inspirert meg: familie og slekt, venner og bekjente, kampfeller, søstre og noen brødre. Uten dem kunne jeg ikke ha gjort det jeg har gjort. En spesiell takk til min elskete Kåre Øistein Hansen og min tvillingsøster Målfrid Grude Flekkøy, som begge har vært grunnpilarer i livet mitt og dessverre ikke er her lenger.

     I den situasjonen jeg befinner meg i nå, må jeg si at prisen også er en høyst etterlengtet oppmuntring. Kvinne- og aldersdiskrimineringen har vært mye tøffere enn jeg forventet etter at jeg gikk av meg pensjon, både faglig og politisk. Og jeg strever nå med å komme meg igjen etter flere år med påtvunget omsorgsarbeid først for min døende ektemann og så for min døende tvillingsøster.

 

At jeg får pris fra en fredsorganisasjon betyr svært mye for meg. Jeg vokste opp som flyktning under 2. verdenskrig. Det første jeg husker, er tyske militærfly som kommer feiende innover tretoppene og skyter i april 1940. Mor og far var borte, men andre voksne dro min tvillingsøster og meg med inn i skogen for at vi ikke skulle bli truffet. Seinere ble vi sendt til Sverige, der familien ble samlet, og vi flyktet med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok og så med båt via Japan og Panamakanalen til USA. Der ble vi under hele krigen.

     Jeg var heldig som kom til USA, med mor og far og søken og morfar, Halvdan Koht. Men mormor var igjen hjemme i Norge, så vi fulgte med krigen hele tida og var engstelige for henne. Mor og far arbeidet for Norges sak og mor var eneste kvinne i den norske delegasjonen da FN ble stiftet i San Fransisco i 1945.

     Hjemme i Norge etter krigen bodde vi hos mormor og morfar på Lysaker. Mormor Karen Grude Koht og mor Åse Gruda Skard var begge kvinnesakspionerer og arbeidet for barn. De var viktige rollemodeller. I gymnaset engasjerte jeg meg FN-sambandets ungdomsgruppe og i fredsarbeid. Jeg gikk på husene i Bærum og solgte fredsblomster for IKFF og ble skjelt ut som «kommunist».

     Så ble det marsjer mot atomvåpen, mange marsjer. Og jeg fikk gitt ut boka «Barn av Hiroshima» (av Arata Osada, Det Norske Samlaget, 1961) og var med å stifte SF som parti for fred og nedrustning, rettferdig fordeling, kvinnesak og barn.

 

Det er med spesiell ydmykhet og glede jeg mottar en bestemorspris. Mødre og bestemødre som kjemper mot vold og krig, for fred og forsoning utgjør en fragmentert, men uhyre viktig internasjonal bevegelse i tillegg til WILPF  (Women’s International League for Peace and Freedom) og andre kvinne- og fredsorganisasjoner.

På 1950-tallet aksjonerte mødre mot krig og atomvåpen i Japan.

På 1960-tallet kjempet mødre for fred i Vietnam og kvinner streiket mot atomvåpen i USA.

På 1970-tallet demonstrerte mødre og bestemødre mot diktaturets maktmisbruk på Plaza de Mayo i Argentina,

Og på 1980-tallet ble Grandmothers for Peace International stiftet i USA.

 

Her i Norge fikk vi Bestemødre på Stortingets plass i 1983 – mot krig, vold og atomvåpen og for fred. Jeg husker med beundring og takknemlighet spesielt Jenny Mosland og hun ble en viktig inspirasjon.

     Da jeg kom hjem etter flere års tjeneste for UNICEF i Vest-Afrika, skrev jeg om «Mødrenes kontinent» (Pax, 2001).

     Og fra 2003 har Bestemødre for fred vært i aksjon. Og tusen takk for innsats! Dere er en uhyre viktig organisasjon for å rive vekk tilsløringen og gi et sant bilde av virkeligheten, få fram en skikkelig fredspolitikk, vise at eldre kvinner både vil og kan påvirke samfunnsutviklingen og inspirere andre til å aktivisere seg. 

 

Det er avgjørende for politikken at kvinner aksjonerer – her hjemme og internasjonalt. Jeg har studert kvinners rolle i politikken og spesielt verdens kvinnelige stats- og regjeringssjefer etter 2. verdenskrig: «Maktens kvinner» (Universitetsforlaget, 2012; «Women of Power», Policy Press, 2014). Til tross for at alle nasjoner sluttet opp om likestilling mellom kvinner og menn da FN ble stiftet i 1945, og vi har arbeidet for det siden, sitter menn med den politiske og økonomiske makten over hele verden med et militærapparat vi aldri har sett maken til. Etter mer enn to generasjoners strev har vi i dag ikke mer enn 20 prosent kvinner i parlamentene rundt om i verden, 17 prosent i regjeringene og bare 7 prosent blant topplederne. Dere så det på klimamøtet i Paris – radene av menn.

     Vi må få flere kvinnelige ledere og sørge for at de fremmer kvinners interesser og fred. Da må vi ha en aktiv kvinnebevegelse.  

Kvinner må aksjonere

-      Mot kvinnediskriminering, mannsvelde og militarisering,

-      For fredskultur, kvinnekultur, barn og omsorgsverdier.

 

Så vi må stå på! Prisen er en sterk inspirasjon for meg – og lykke til med arbeidet i mødregruppa!