Bestemødreprisen

«Fredsbevegelsen står svakt, får man gjerne høre, som om dette er hver og en aktivists skyld, som om det er vi som har svake argumenter, eller er latterlige figurer i møte med «fornuften» ellers i samfunnet.

At fredsbevegelsen står svakt skyldes primært at det er andre tendenser i samfunnet som sterkt: Alt militært har blitt normativt og nøytralisert fra den politikken det faktisk er.

Militærdeltagelse er underholdning på NRK, militærnekterne er borte fra offentligheten siden siviltjenesten forsvant i 2012, våpenproduksjon er en stor norsk industri med styresmakter som normaliserer og nøytraliserer våpenproduksjon som om det var en industri på linje med alt annet, vi aksepterer at det skal finnes stormakter og stormaktsspill, militærallianser og militære løsninger, og det er få mektige stemmer som problematiserer den militære opprustningen som skjer i dag, eller denne opprustningens brutale konsekvenser (i alle ledd: produksjon, pengeoverføringer og bruk) i møte med mennesker, miljø og natur, dyreliv, økologi eller klima.

Akkurat som dere i Bestemødre for fred har jeg etterlyst et fredsdepartement, og ressurser til fredssaken. En tenketank, et kontor, en møteplass, statlig og massiv støtte, slik at fred blir mer enn det dugnadsarbeidet det er i dag.

Å jobbe for fred i moderne tid, og særlig i den helt nyere tid med krigen i Ukraina som bakteppe, er å manøvrere i et krevende terreng.

På en side skal man kritisere vår tids sunne fornuft, den som omslutter alt militært. På den andre side må vi som jobber for fred unngå å havne i berøring med konspirasjoner, og – i berøring med grupper som er i berøring med konspirasjoner. Det er ikke lett. Å manøvrere kildekritikk på internett krever sin bestemor og alle andre. Det at noen sier noe klokt om fred eller konflikt, betyr ikke at vi skal lytte til den personen eller dele en artikkel fra akkurat den nettsiden. Det ødelegger fredssaken, det splitter oss og det gjør oss ikke troverdige.

Dessverre henger disse to sammen: dugnad og uheldig bruk av kilder.

Ingen av oss har fred som fulltidsjobb og kan som en journalist, en byråkrat, en forsker eller rådgiver, bruke betalt arbeidsdag på nitidig å sjekke meninger, nettsider, personer eller mer eller mindre skjulte agendaer. Tvert imot kan deling av saker eller fakta skje i full fart, mens man står i kø på Rema, tar bussen til jobb eller innimellom alt imellom.

Dette – dugnaden i samspill med potensielle konspirasjoner - er dobbelt opp ødeleggende for vår sak.

Fredsaktivister hviler i en tung tradisjon, der både teori og praksis har vist oss at dette også er kunnskap og erfaring som kunne brukes.

Dessverre lærer vi lite om det, og de fleste av oss, inkludert meg selv, kan altfor lite om linjene, hendelsene, personene, som har kjempet mot alt militært og for andre løsninger på konflikter.

Hvis alt går etter planen, og renteøkninger, strømregninger og matpriser ikke gjør at jeg må velge annet arbeid enn å skrive bok, skal jeg skrive en bok om fred og om fredsargumentet vi kan ikke kan godt nok i møte med en av verdens aller største og mektigste industrier, den gjensidige støtten mellom dem og verdens myndigheter; det militærindustrielle kompleks.

I et helt tidlig og uferdig forord til denne boken, skriver jeg blant annet:

« Jeg er verken general, krigshistoriker, humanitær arbeider med erfaring fra felt, utenriksjournalist eller diplomat. Likevel eier jeg, og alle andre borgere verden over, aksjer i debatter om krig og fred. I land med verneplikt har vi ikke bare en rett, men også en plikt, til å bry oss om hva slags politikk makthavere fører, og om den leder mot krigerske eller fredelige tider. Når våre barn, barnebarn, søsken eller foreldre kan beordres ut til å dø og drepe for nasjonen, eller en alliert nasjon, skal vi alle blande oss inn i debatten og ikke bare håpe at de vet hva de gjør der oppe, men være skråsikre på det.

Vi sivile skal også i opprør nekte staten å ta våre barn ut i krig hvis vi mener det fremdeles finnes andre løsninger på en konflikt enn krig. Vi sivile har også et ansvar for å si fra, ta til motmæle og presse på for andre prioriteringer i et samfunn enn de som bygger opp under det militære systemet vi lener oss på i dag. Og vi sivile som mener at det må finner grunnlag for å bygge fremtidige samfunn på et fredsargument, må ta ansvar for å fremme det argumentet. Som sivilist er det sivile rettigheter, sivile interesser og sivile liv jeg skal ha oppmerksomhet mot hvis jeg ønsker å jobbe for fredssaken. Jeg har ingen våpen tilgjengelig, og jeg vil heller ikke ha en bevæpnet sivilbefolkning. Dermed blir folkets arbeidsredskap ordet, organisering, protester, sivil ulydighet og ikkevoldsaksjoner. Som sivilist har man en rekke fordeler og en rekke ulemper. Vi er flest. Folk flest vil ikke ha krig eller frykt for krig i løpet av det lille livet man lever på jorden. Men vi har også færrest ressurser. Vi har ikke fulltidsansatte, budsjetter eller maktposisjoner i en verden som er bygget over selvfølgeligheten i at pengestrømmen følger militante marsjordre. Fred drives i stor grad på dugnad. Krig er for lengst profesjonalisert.»

Men først undres vi, hvor har du tatt styrken og motet fra, gleden, lekenheten og fremtidstroen. Kan vi finne den på barndommens tufter på Hitra?

På vegne av bestemødrene takker jeg deg for at du sa ja til å komme hjem til oss, til en gjenvisitt! Gjenvisitt, ja, for du har invitert oss inn i dine rom så mange ganger.
Vi vil ikke trenge oss på, så vi trår forsiktig inn, men kjenner straks varmen og tryggheten som gjør oss klare til å ta imot fortellingene og erfaringene fra levd liv.

Fortellingene om oppveksten på Hitra i et karrig fisker -og småbrukersamfunn. I familien med 8 barn måtte alle yte sitt til det beste for fellesskapet. At du som barn og ungdom erfarte at det du bidro med, hadde betydning, at du var betydningsfull.
Samtidig var det en tid for optimisme og tro på fremtiden etter 2. verdenskrig,
at hardt arbeid ble belønnet med rikere tider.

I ditt rom, hadde bøker en magisk betydning. Du var mye syk som barn; da slapp du unna luking, men tilbrakte mye tid på kammerset. Og du kunne med god samvittighet reise over hav og fjell. Du sier selv: «Jeg streifet om på boksidene, vekslet inn ord; i følelser og indre bilder. Det livet jeg ikke fikk oppleve i senga, møtte jeg på det hvite papiret. Jeg kjørte Hovistuten med An-Magrit, red på gåseryggen med Nils Holgerson, opplevde stormen på båthvelvet med Odin og Laurits, gråt en skvett da hunden Hall ble skutt.» 

Vi startet med Prøysen i dag. I ditt rom møter vi også en bestemor. Hun hadde brunsukker som hun klippet opp med sukkersaks og som gav lykke hele kvelden, Men det aller viktigste: hun var en god lytter. Sitat: «et rom åpnet seg inne i rommet, og der var det plass for både meg og det jeg hadde på hjertet. Mens jeg fortalte, vokste noe fint fram mellom oss. Noe som inntil da bare hadde vært mitt, ble vårt.» Hun var også den som lindret et guttesinn når noe trist hadde skjedd. Du forstod at du var den viktigste i verden, og kunne åpne deg om det som hadde hendt. Da ble ikke det vonde så vondt lenger. Og jeg må få ta med dine egne ord etter at hun forlot gammelstua i 1968: «Bare sponer av et gammelt språk og varmen av en stor ømhet ble igjen etter henne»

I rommet på Fillan folkeskole blomstret ikke bare leseglede, men skriveglede, å skrive ble en oppdagelsesreise. Fru Torgersen i småskolen og herr Torgersen i storskolen spilte en viktig rolle for videre valg. Han mente at Inge burde begynne på realskolen i en ettermiddagsklasse ved Trondheim Katedralskole. Han sørget også for at kommunen innvilget kr. 1000 i økonomisk støtte det første året. Senere ble det
Gymnas og studier til cand.philol. med historie som hovedfag.
Du var lærer i grunnskolen, ved Ringve gymnas og ved Nansenskolen på Lillehammer. Der var du også rektor i mange år.


Heldig er den som satt i ditt rom og under ditt kateter.

For hva kjennetegner en god lærer?
Det er sagt at «når vi møter ham, vet vi det» og «en lærer påvirker evigheten.»
Store ord
Først og fremst at han er glad i barn, og liker å være sammen med dem. Respekterer dem, slik at alle får stå fram med sine farger.
Jeg mener du har sagt at Alf Prøysen er ditt store pedagogiske ideal.
Han som gledet oss med sang og spill i barnetimen, og tok alle hutrende små inn i varmen. Hvem forteller Juleevangeliet vakrere enn han når vi synger om Jordmormatja i Julekveldsvisa.

Oppgavene du påtok deg var ikke bare å fylle et tomt hode med kunnskap, men å tenne en ild.
Være kunnskapsrik og engasjert, smitte elevene til å søke kunnskap selv. Understreke den «tause» kunnskapens, håndens verdi. Stille kritiske spørsmål til vedtatte sannheter.

Du belærer ikke, men vekker noe som er plantet i ethvert menneske, troen på menneskets iboende gode krefter. I et rom av trygghet, slik du opplevde hos din bestemor, kan elevene våge å vise både sårbare og sterke sider. Ha dialog, snakke om fiendebilder og forsoning, om rettferdighet og solidaritet, lære å leve sammen i en ulikhetskultur. Ikke oss og dem, men Vi. Hjelpe elevene å forbli menneskelige i en stadig mer militarisert verden. Forsoningsarbeid er kjærlighetsarbeid.

Du har gitt oss troen og styrken til å Tro på drømmen om en fredelig verden, som du beskrev i Nyttårsdrøm, og at vi oppfyller FN- pakten om å skape fred med fredlige midler. Du løfter frem M.L.King «I have a dream», og Gandhi som med sitt enkle spinnehjul og saltkorn på saltkorn, aldri gav opp drømmen om forandring.  

Vil avslutte med en begrunnelse til:

«Jeg foreslår Inge Eidsvåg fordi han har evne til å begeistre og gi håp. Etter jeg har hørt han på radio eller på seminar, eller lest noe han har skrevet, ble jeg mer ivrig til å gjøre det lille jeg kan for å spre hans budskap om dialog, demokrati, menneskerettigheter, og fredelig konfliktløsing»

Det er en stor glede og ære å overrekke deg Bestemødrenes Ærespris for 2024


Kjære Inge Eidsvåg
Du sitter her med en flokk bestemødre som med stor glede gir nettopp deg
Bestemødrenes Ærespris for 2024

Jeg skal sitere noen av begrunnelsene for tildelingen.

• Jeg begrunner det med hans livslange innsats for en human og fredelig verden.
• Han er forfatter og foredragsholder og en flittig bidragsyter til tidsskrifter og aviser, som f.eks. hans mange gode innlegg i Klassekampen, som vi har klipt fra og brukt på våre løpesedler. Flere har merket seg «En nyttårsdrøm i Klassekampen 11.jan. 2022. Den er genialt skrevet 5 uker før invasjonen i Ukraina. Bestemødrene spør: Hvordan hadde verden sett ut i dag om drømmen var blitt sann?
• «Før i tiden» hadde han også morgenkåseri på radio, og det var utrolig hvor mye klokt han fikk sagt på 5 min.

Inge Eidsvåg har blitt hedret med mange priser for sitt utrettelige arbeid.

• Brobyggerprisen i 1992 for sitt arbeid med å skape forståelse mellom mennesker med ulik religion og livssyn.
• Kulturprisen for Gudbrandsdalen i 1997

    I 2005 Blanche Majors forsoningspris for sitt arbeid for menneskerettigheter og      
fredelig konfliktløsning på Balkan

I 2013 var han den første som fikk Dialogprisen fra Samarbeidsrådet for tros-og lilivssynssamfunn.

I 2017 ble han tildelt Kongens Fortjenestemedalje for sitt mangeårige arbeid for å fremme humanistiske verdier, og dialog mellom mennesker med ulik etnisitet, religion og livssyn-


Alle vel fortjente utmerkelser. Og i dag vil vi bestemødre også hedre deg.

Takketale ved tildelingen av årets ærespris fra Bestemødre for fred, 4. desember 2024

Innledning
Aller først: Tusen hjertelig takk for tildelingen av årets ærespris! Ufortjent, men veldig gledelig! Jeg har alltid vært en stor beundrer av bestemødrenes arbeid: deres engasjement, utholdenhet og etiske bevissthet. Dere bidrar til å gi oss alle håp – og det er om dette jeg vil dele noen refleksjoner.

Alt i verden virker håpløst nå, sier mange, med kriger i Ukraina, Gaza, Sudan – for å nevne noen av de verste. Da har vi ikke nevnt verken naturødeleggelser eller klimakrise, eller at antall demokratier i verden siden 2010 har vært på tilbakegang.

Men nettopp i slike tider insisterer jeg på, ikke minst overfor meg selv, at vi ikke må miste håpet. Jeg trenger det. Vi trenger det. Håpet om at temperaturen på kloden ikke vil stige med mer enn 1,5 grader; at kommende generasjoner i stadig flere land vil kunne oppleve mer rettferdighet og større frihet; at vi en dag også skal kunne «smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver», som profeten Jesaja så vakkert formulerer det.

Jo, jeg vet at dette lyder som naiv optimisme, et forsøk på å kaste et tau opp i luften og selv klatre opp. Og jeg har ingen problemer med å forstå at de som lever i bomberegnet og ruinene i Gaza eller er drevet på flukt i Sudan, for lengst har oppgitt alt håp. De kan nok si det samme som den italienske dikteren Dante Alighieri, som levde ved begynnelsen av 1300-tallet- i storverket Den guddommelige komedie – mente sto skrevet over porten til helvete i: "Dere som går inn av denne port, la alt håp fare." Helvete er altså stedet der håp ikke finnes. Vi vil ikke være der!

For meg er håp ikke bare en følelse, det er også en etisk forpliktelse. Håp forutsetter nemlig ikke det sannsynlige, men det mulige. Verden endrer seg, enten vi vil eller ei, og mitt lille bidrag kan kanskje skyve den et hanføtt i riktig retning. Derfor velger jeg håpet.

Når håpløshet truer med å lamme oss, minner jeg meg selv om at fram til midten av 1800-tallet var forventet gjennomsnittlig levealder i verden ca. 30 år; rundt 1960 var den steget til 50 år. I dag er forventet levealder 72 år. Ikke i de velstående land, men i verden sett under ett. I år 1800 døde over 40 % av alle barn før de fylte fem år. I dag er dette tallet 4 %. I 1800 levde 90 % av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er tallet 10 %. Og slik kunne vi fortsette. Faktum er at verdens befolkning er rikere, friskere og bedre utdannet enn noen gang tidligere.

Dette betyr ikke at den positive utviklingen vil fortsette. Det vil være dumt å overse eller bagatellisere de farene som i dag truer, der stikkord er krig, klimakrise og trusler fra atomvåpen.

«Jeg har en drøm ...»
Da den rumenskfødte forfatteren og filosofen Elie Wiesel kom til Auschwitz i 1944, 16 år gammel, ble han møtt av en polsk medfange, som sa: «Ikke gi opp håpet. Ha tillit til livet, tusenfold tillit. Sky fortvilelsen.»i Elie Wiesel overlevde utrolig nok oppholdet i nazistenes helvete, først i Auschwitz, så i Buchenwald. Hans mor og yngre søster ble ført inn i gasskammeret sammen, faren døde i konsentrasjonsleiren kort tid før frigjøringen. I et intervju like etter at Elie Wiesel mottok Nobels fredspris i 1986, sa han: «Vi må ikke miste håpet og troen på det gode. (...) Det gode må løftes fram, slik at vi ikke mister det av syne, slik at vi ikke mister troen på at det finnes.»

Når noen, som dere bestemødre, formulerer visjonen om en annen og bedre verden, kommer alltid innvendingene: Vær realistisk. Slutt å drømme! Da kan vi svare: Alt som har beveget verden framover, begynte en gang som håp og drøm. Da Martin Luther King jr., den 23.august 1963, holdt sin berømte tale for 250.000 mennesker foran Lincoln-monumentet i Washington, var det håpets flamme han tente, det kjempende håpet.

Bedre enn de fleste visste Martin Luther King at vi kan møte vanskeligheter i livet på tre måter: med resignasjon, dagdrøm eller håp. I resignasjonen oppgir vi framtida; i dagdrømmen står vi i fare for å miste oss selv i nåtiden. Med et kjempende håp står vi midt i nåtida, men har blikket vendt framover: Martin Luther King sa ikke: «Ja, ja, verden er slik den er. La oss tilpasse oss.» Nei, han vendte ryggen til håpløsheten og tok kampen opp:

Jeg har en drøm om at en dag skal mine fire barn leve i en nasjon der de ikke blir bedømt ut fra hudfargen, men ut fra sin menneskelige karakter. (...) Med denne troen vil vi kunne arbeide sammen, be sammen, kjempe sammen, gå i fengsel sammen, kjempe for frihet sammen, vite at en dag vil også vi bli frie.
Med fire små ord, «Jeg har en drøm ...», forvandlet Luther King håpløshet til håp for titusener av mennesker. Men drømmen måtte følges opp av handling og utmyntes i politiske og sosiale reformer. Han visste det ville koste, og han betalte selv den aller høyeste pris.

Våge å håpe
Håp er for meg en kilde til liv og livsmot. En tro på at det gode alltid ligger foran oss. «Hvor der er liv er det håp,» sier vi ofte. Vi burde si det omvendte: «Hvor der er håp, er det liv». Vi kan dø av håpløshet, aldri av håp.
Men håp forplikter også. Da rygger mange tilbake og sier: Ja, men hva kan vel jeg gjøre? Mitt bidrag vil være som en tusendels dråpe i havet. Da vil jeg minne om fortellingen om duen og musa.

«Hvor mye veier et snøfnugg?» spør musa. «Nesten ingenting,» svarer duen. «Da må jeg fortelle deg en fantastisk historie,» sa musa. «En dag satt jeg under den nederste greina i et grantre. Det begynte å snø, lette snøfnugg nesten som i en drøm. Siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre, begynte jeg å telle snøfnuggene som la seg på greina jeg satt under. Da snøfnugg nummer 3 741 953 dalte ned – det som du sa veide nesten ingenting – da brakk greina.»

Hver for oss veier vi kanskje ikke så mye, men sammen kan vi knekke den seigeste grein. Kanskje er det nettopp jeg – eller du – som er snøfnugg nummer 3 741 953? Selv om vi er blitt gamle og kanskje litt tregere en før, sier vi med dikteren Olav H. Hauge:

Snigelen skrid yver vegen med augo på stett.
Han gjev svarten i farten berre leidi er rett.

Jo, vi trenger håpet, trenger den drømmen som Olav H. Hauge formulerte slik i et av sine mest kjente dikt:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Politiske visjoner og gode gjerninger avhenger av håp. - Tenk om alle barn i verden hver dag kunne spise seg mette; tenk om forskjellene mellom fattige og rike hvert år ble stadig mindre; tenk om noen av de midlene som i dag brukes til våpen, kunne brukes til mat og medisiner! Tenk om! Den irske dikteren George Bernard Shaw formulerte en gang denne visjonen slik: ”Noen ser verden slik den er og spør – hvorfor? Jeg drømmer om verden slik den kunne være og spør – hvorfor ikke?”
Det denne visjonen dere bestemødre bidrar til å holde levende!

«Dagen i morgen skal bli vår beste dag»
Søndag 11. august kom vårt første oldebarn, Leo, til verden. Da jeg holdt ham i armene for første gang, tenkte jeg: Her er livets begynnelse og livets slutt, den nyfødte og oldingen, alfa og omega. For den dagen rykker stadig nærmere, da også mitt liv vil ebbe ut.

Men virker ikke dette perspektivet håpløst? Nei. Jeg tror – og håper – at håpet vil være med meg helt inn i døden. Håpet om at jeg den siste tida får pleie av varme hender, at eventuelle smerter kan døyves, at alle regnskap er gjort opp og at sinnet finner hvile.

Og når jeg er borte fortsetter livet. Leo vil begynne på skolen, bli voksen, kanskje gifte seg og få barn. Jeg vil fortsette å leve i erindringen til barn og barnebarn – kanskje også hos Leo. Men en dag er også alle de borte og sporene etter meg er slettet. Men heller ikke det betyr slutten. Livet lever – og André Bjerkes ord gjelder i alle år.

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.ii

Eller for å sitere det siste håpefulle verset i Erik Byes fine sang «Vår beste dag»:

(...)
Månen over tun og tak er like ny,
men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte og mangt skal vi mestre.
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

Det er dette håpet dere Bestemødre for fred bidrar til å holde levende!


i Fra boka Natten. Daggry. Dagen.,1986.
ii Diktet «På jorden et sted», fra samlingen Med alle mine fugler, 1965.

Kjære Tormod Heier.

Vi, Bestemødre for fred, undret oss over at vi ville gi vår ærespris til en yrkesmilitær, og det har sikkert mange rundt oss også gjort. Hvorfor og hvordan skjedde det? Mange av oss har hatt gleden av å høre noen av dine foredrag og vi har blitt overrasket over at det du sier stort sett stemmer overens med det vi mener og gir uttrykk for om norsk utenriks- og forsvarspolitikk. Selv om flere av oss er pasifister, vet vi at det er lang vei fram for å få oppfylt drømmen om en verden uten våpen. Vår største redsel akkurat nå er den økte spenningen mellom stormaktene med all opprustningen som dette medfører. Vi ser den store faren for at Norge kommer tettere og tettere inn i konflikter på grunn av den geografiske beliggenheten, nær Russland, og den stadig voksende avhengigheten av USA. Vi, Bestemødre for fred, har lenge etterlyst en selvstendig utenriks- og forsvarspolitikk fra vår regjering.

I dine foredrag har vi oppfattet at du går inn for å finne løsninger som vil kunne dempe konflikten, i motsetning til det vi ellers ser og hører i pressen, og fra annet militært hold, hvor det som oftest blir proklamert at vi trenger flere våpen og tettere bånd til USA for å kunne forsvare oss mot et eventuelt angrep fra Russland.

Vi ser at i dag brukes Russland som en trussel for vesten for å presse statene til å ruste opp. Når vesten ruster opp må Russland gjøre det samme og det bygges opp en konflikt som øker, og det blir flere våpen på begge sider. Norge, som nærmeste nabo til Russland, havner midt i konflikten og vår sikkerhet avtar parallelt med økningen av våpen. Dette skremmer Bestemødre for fred og derfor betyr det mye for oss at noen arbeider for å dempe denne konflikten. Vi ser at dette er et viktig fredsarbeid, og det er derfor vi vil gi deg Bestemødre for freds ærespris.

Det som imponerer oss mest ved deg er at du har så god fagkunnskap at dine argumenter for hvorfor man skal minke konflikten, og hvordan man kan gjøre det, er vanskelig eller umulig å motsi. Du imponerer med ditt engasjement og ditt utrettelige arbeid for å spre denne viktige kunnskapen. Dine argumenter har nok mer tyngde enn når vi, Bestemødre for fred, prøver å argumentere for det samme.

Vi ser også at du går inn for større åpenhet i utenriks- og forsvarspolitikk. Dette mener vi er meget viktig for å få til et folkelig engasjement og en reell politisk debatt.

Nå får vi bare håpe at den norske regjeringen lytter til dine argumenter og våger å følge dem:

Norge er ikke farlig for Russland og Russland er ikke farlig for Norge, men med sterkt militært nærvær av USA i Norge blir Norge farlig for Russland og Russland farlig for Norge.

Bestemødre organiserte, kjøpt inn mat, drikke og blomster som gjorde utdeling en liten fest!

Elsa Britt ønsker velkommen. Mette fortalte litt av Bestemødre for fred historie fra Bestemødre på Stortingsplass fra 1983 til 2003 (anbefale boken med samme navn) til en ny gjeng overtok. Vi fikk eksempler på om at vi gjor en viktig jobb hver onsdag, i sol, regn, snø og kulde, og at vårt samhold er sterk; selv om vi tar ferie i skolens sommerferie treffes vi til hyggelig samvær selv om vi ikke står på gata. Vi skålte til oss selv i alkoholfri vin!

Cathrine holdt tale for Fredrik. Hun takket ham for alt han har gjort i fredens navn opp gjennom årene, alle verv, bøker, foredrag, avisinnlegg mm. Hun nevnte spesielt: støtte til Vanunu, årelange innsats om Nobels vilje og testamente blir tatt på alvor, og i det siste motstand mot amerikanske baser i Norge. Hun overrakk han prisen og blomster.

Fredrik takket og holdt tale. Han begynte med å fortelle om at han fikk impulser til fredsarbeid fra sin bestemor 58 år siden og mange andre. Vi sender ut hele talen nå vi får den digitalt fra Fredrik. Penny sender en liten notis med bilde til Klassekampen

Se tidligere prisvinnere her

Bestemødre for fred er en gruppe som imponerer der de hver onsdag står utenfor Stortinget og deler ut duggfriske løpesedler om et aktuelt fredspolitisk tema. Når derfor bestemødrene nylig tildelte meg deres ærespris for 2018 verdsetter jeg dette høyt.

Bestemødre for fred og meg selv jobber hele tida i samme retning: Vi er der i folkeopplysningens tjeneste. Vi slåss for åpenhet og åpne demokratiske prosesser. Begge på freds- og sikkerhetspolitikken, men jeg i tillegg også på lokalpolitikkens område.

I hele mitt politiske virke har jeg jobbet i åpenhet og sloss for åpenhet. Den gang jeg planla bok om de hemmelige tjenester varslet jeg, og hadde flere møter med, tjenestenes daværende og tidligere ansatte. Og representant for etterretningstjenestens toppledelse. Når de senere møtte meg med politirazziaer, tiltaler og rettsprosesser ble det klart at de ikke kunne påvise at jeg var i besittelse av et eneste dokument eller enkeltopplysning som var hemmelig. Men som dommen i listesaken var basert på: Selv om den enkelte opplysning hver for seg var offentlig, ble summen av – når de ble sett i sammenheng – til en hemmelighet. Kunnskap er straffbart. Bare landets toppledelse kan sitte med helheten. De minner meg om Kreml.

På freds- og sikkerhetspolitikkens område aksepterer vår politiske toppledelse at politiske beslutningstakere ikke får fullstendig og korrekt informasjon. Forsvarsministerens feilinformerte Stortinget om de to norske satelitter som skal sendes opp, og unnlot å informere om avtale med amerikanerne skal installere eget amerikansk militært utstyr om bord.

Overvåkingssamfunnet setter ingen grenser: Som Aftenpostens overskrift nylig: «100 spioner skal overvåke alle SMS-er og e-poster som krysser grensen.» Myndighetene skal overvåke all datatrafikk inn og ut av Norge,-og sikkert dele med amerikanerne. Datatilsynet skriver i høringen til ny e-lov: «Tiltaket innebærer i praksis overvåking av oss alle. Det er et altfor stort inngrep i retten til privatliv og det vil også rokke ved vårt demokratiske fundament» og «Vi frykter at verken befolkningen eller Stortinget blir gjort i stand til å forstå fullt ut hva som er i ferd med å skje før loven er innført. Dette er høyst problematisk».


Takk til Bestemødre for fred for æresprisen.

Bestemødre for fred gir henne sin pris for fred

Bestemødre for fred gjør noe helt riktig idag: De gir prisen for fred til Elizabeth Chapman, vår alles Betty.
Betty liker ikke klisjeer, som for eksempel "alt henger sammen med alt"

Om fred sier hun:
Fred er mulig i et samfunn i likevekt, med små forskjeller
Fred er mulig i et samfunn der ressursene fordeles rettferdig
Fred er mulig i et samfunn der ressursene brukes på utdanning, et sundt klima, natur i likevekt,
et samfunn der ressursene IKKE brukes på krig og våpen, militære løsninger, bombefly og soldater

Fred er mulig i et demokrati der alle opplever å bli hørt og sett
der innvandrere og minoriteter behandles likeverdig
der ingen er fryktelig fattige og ingen er fryktelig rike
Fred er mulig i et samfunn som tar vare på naturen, dyrelivet, jorda. Der ingen behøver å slåss for vann og jord, der vi eier ressursene sammen.

Alt dette har Betty kjempet for hele sitt voksne liv.

Men først og fremst har hun kjempet for retten til økonomisk militærnekting, det noen kaller Fredsskatt. Så lenge vi alle betaler vår skatt som går til våpen, militæropprustning og bombefly.. er vi alle ansvarlige.

Betty er en ildsjel, ikke bare en fredsdue. Hun har et skarpt nebb som hun bruker!
Hun er mot all krig
Mot å sende våpen til Midtøsten
Mot å sende bombefly mot land vi ikke liker
Mot å kjøpe bombefly i stedet for å satse på forsoning og fredsarbeid

Krig fører til hat. Men hat er ikke det verste, likegyldigheten er verre.
Og likegyldig er ikke Betty.
Hun gir seg aldri. Hun er 90 år og sier at nå må yngre krefter overta. Men det betyr ikke at hun selv legger inn årene.
Når hun leser eller hører noe som opprører henne (og det hender ofte!) da sitter hun ikke med te-koppen og sier "Uff da".

Hun handler:
Hun skriver til en politiker, hun skriver leserbrev, hun tar kontakt med Stortinget, hun sender brev til NRK og Verdibørsen…
Hun var pådriver da det ble opprettet et Fredskontor i Vestfold, og hun oppfordrer alle fredsorganisasjoner til å følge opp der de hører hjemme.

Betty vil ha et konkret forbud mot krig!
Opprustning, våpenkappløp, bomber og kampfly fører ikke til fred, men til nye flyktningstrømmer, mer ekstremisme, mer fattigdom, mer hat.


Vi må stå sammen.

Betty, du er min helt!



Elizabeth Chapman døde 3 februar 92 år gammel
I desember 2018 skrev hun sitt siste leserbrev i Klassekampen

Kjære Bestemødre. Kjære Venner av Berit og av oss – og ikke minst - Kjære BERIT

Vi er her i dag for å hedre «Den evige urokråka» – og «Ilden fra Asker» Berit Ås - født Skarpås og gift med Dagfinn Ås. «Vi holdt opp å produsere barn da vi hadde ett under hver arm» - Dagfinn var feminist og Berits største og mest trofaste støttespillere i alle år.

Berit er nemlig ikke «profet» i eget land – i godt selskap med andre nordmenn som Liv Ullmann, Johan Galtung, Thor Heyerdahl mfl. som kjempet for FRED, miljø og rettferdighet i 1950, 60 og 70 årene, selv om du er Ridder av St Olav. De mange æresprisene du har, kommer fra Utlandet som Universitetene i Halifax, Amsterdam, Uppsala og København for å nevne noen – for ditt utrettelige arbeid gjennom et langt liv - for KVINNER – FRED – og RETTFERDIGHET

All motstanden du har opplevd, ikke minst i Norge, har du møtt ved å spille ut dine utsagn med vidd og humor, men ikke minst med kunnskap og fakts. Det har vært ditt våpen – din grundighet hva angår kunnskap og tall for å synliggjøre dine påstander. Det har ikke falt i god jord hos motstanderne dine, motstanden har vært urettferdig, stygg og krenkende, men du ga aldri opp. Du tok igjen – da tiden ble moden - med din «5 herskerteknikker».

I mer enn 80 år har du kjempet for FRED og rettferd. Du begynte som 4 åring da du viste ditt organisasjonstalent ved å få spurvene til å stå på geledd, og som 8 åring da du fikk elevene til å demonstrere på skolen over at dere ikke fikk leke «hauk og due» i friminuttet.

Siden har du fortsatt å få med deg kvinner i å demonstrere og prente inn at utdannelse og folkevett er kvinners våpen. Du har fått en god etterfølger i unge MALALA, som i forgårds ble hedret med Nobels Fredspris. Hvorfor produsere tanks, men ikke bygge skoler ? spurte hun en hel verden. BBC sendte hele sermonien direkte. Hvorfor kjøpe bombefly , men ikke bøker og penner ? Og – til Pres. Obama Stopp å sende Droner til oss som dreper våre barn ! Verdenssamfunnet har forstått i løpet av disse 80 årene med kvinners frigjøringskamp, at utdannelse for jenter og kvinner er HELT avgjørende skal FREDEN vinne og kloden overleve.



Berit er født i 1928 og 12 år da krigen brøt ut – gammel nok til å forstå – og etter hvert også til å handle. Du opplevde at din far, som var lærer, ble sendt til Kirkenes., en grusom opplevelse for et barn. En glødende lyst til å gjøre noe, var allerede tent og «Sivil ulydighet» ble et våpen opp gjennom årene i din motstandskamp mot urettferdigheten. Du ble lærer som dine foreldre i 1950 årene, fikk 4 barn og studerte etter hvert sosialpsykologi – en utdannelse for å forstå folks adferd og hvorfor. KUNNSKAP !!!! og HVORFOR ! Samtidig gjorde du undersøkelser og studier på temaer du så var ikketema i politikken – for å kunne fremvise tall, fakts og realiteter

I 1960 ble WISP – «Womens International Strike for Peace» opprettet i Washington, kvinner protesterte mot Kennedys pengesluk for å bygge bomberom mot A-våpen !! og etter hvert var WISP høyst aktuell i å påvise vanviddet med Vietnam krigen og senere hele ståheien rundt MC Carthy. Men – så lenge kvinnene ødela for menns image, ble de selvsagt uglesett, nedvurdert, usynliggjort, ikke informert og mistenkelig gjort. All aktivitet ble betalt av «Fienden» - og vi var kommunister. Alle ingrediensene for de 5 Hersketeknikkene sto våre motstandere for.

I 1961 etablerte du WISP her hjemme i Norge, men den amerikanske kvinne organisasjonen ble aldri en stor suksess her, selv om du fikk med deg hundrevis av kvinner i sivil ulydighets aksjoner mot A-våpen og store møter med tittelen «Når er Atombomben nødvendig?» Eller da WISP dro til NATOs ministermøte i Amsterdam for å protestere og fikk beskjed om at dere «ikke måtte forstyrre Freden !» Der var du og Sonja sammen med fredsprisvinneren Linus Pauling og tusenvis av internasjonale WISP kvinner.

Fredskontoret under Sonja og Lars Andreas var blitt etablert i 1962 og du var også aktiv sammen med dem i kampen mot A-Våpen og Hydrogen bomben, og senere mot Vietnamkrigen sammen med kvinner over hele verden, og ikke minst mot våpen opprustning generelt. Veldig aktive år i Kvinne- og Fredsbevegelsen – i «Kvinner for Fred», i IKFF som til neste år feirer 100 års jubileum og senere i «Nordiske Kvinners Fredsinitiativ».Sammen med hundretusenvis av andre kvinner og menn som opp i gjennom årene kjempet sammen mot Opprustning og Den kalde krigen generelt. Det var nok å gjøre ! Tenk dere om – beslutningstagere da hadde hørt på mangfoldet og den internasjonale Fredsbevegelsen


Du er en ledertype, Berit - finner på utrolige ting som du får folk med på og du gjorde deg sterkt bemerket på mange felt i disse årene der Fred og Kvinner sto sentralt på agendaen i – 60 og 70 årene. Gudskjelov hadde du Dagfinn hjemme i Asker som støttet deg og var hos barna når du føyk rundt på dine utallige møter, reiser, demonstrasjoner og ulydighets-aksjoner – i Fredens tjeneste. Du var den sentrale personen som alltid måtte være tilstede der det skjedde! Og – du ble lagt merke til både ute og hjemme

Etter hvert fant du ut at skulle du få gjort noen forskjell, så måtte du skikkelig inn i politikken.

Du var medlem av AP og satt i kommune styret i Asker – hvor vi fikk Kvinneopprøret i 1971 på initiativ fra deg og Ebba Haslund. Du hadde gjennom ditt fagfelt og undersøkelser sett at det var altfor mange saker som aldri kom opp som tema – f.eks trygg skoleveg, helseskader ved røyking, trafikk og transport. Bilen var sak når det handlet om bilens fremkommelighet , men ikke hva gjaldt barns sikkerhet på skoleveien. «Kjønnsforskjeller og ulykker» er en studie fra deg – og du brukte etterhvert kun dine egne tall og undersøkelser for å være trygg på at tallene og statestikken var riktig - utfra de temaer du tok opp i politikken. Dere vantKvinneopprøret i Asker i 1971 hvor mange kvinner kom inn i kommunestyrene – til stor forferdelse og ergelse for de mange menn. Du var med som delegat på APs landsmøte i 1967 hvor du foreslo tiltak mot røyking og ble pepet ut. Mannsbastionen AP var ikke grei og etter den tøffe EU kampen i 1972 ble SV dannet og du partiets leder og første kvinnelige partileder

Du satt på Stortinget for SV 1973 – 1977 og skrev da «De 5 Herskerteknikkene» – samtidig som du foretok diverse abligøyer på dette ærverdige stedet - som - å la deg fotografere på toppen av taket på Stortinget – oppi rosetten høyt der oppe – viser frem foto.

Du hadde erfart utallige ganger hvordan menn nærmest hånet kvinners adferd og alternative meninger. Du hadde følt det på kroppen selv og sett hvordan kvinner generelt ble nedvurdert og usynliggjort. Da du kom på Stortinget ble situasjonen enda mer konkret.

Du stusset mer og mer over at når DU framla et forslag, fikk du ingen response, for så å oppleve at en mannlig kollega noen tid etterpå la fram samme forslag, ofte faktisk DITT forslag, og fikk stor oppmerksomhet ! Du begynte å vurdere hva som skjedde og når du nå etterpå skuespiller dette adferdmønstret på dine forelesninger, så detter folk av stolen i latter - så tatt på kornet og usigelig tragikomisk er hele forestillingen din . Hadde du ikke vært politiker, Berit, hadde du endt opp på Nasjonalteatret, men gudskjelov at du fortsatte med dine kjepphester innen politikken.

Resultatet er «De 5 Herskerteknikkene» som du siden har reist land og strand rundt med – ikke minst i utlandet – I USA, Canada, Europa og Norden, har gjort deg berømt. Men som sagt - en blir ikke fredsapostel i eget land, i alle fall ikke i Norge.

Kvinneuniversitetet og kvinners Utdannelse

Stortinget tok slutt i 1977 og du hadde fått så mye erfaring derfra hva angår kvinner og kvinners kamp for å nå igjennom og bli sett og hørt, at du skjønte at noe mer måtte til . Kvinner trengte å få mer selvtillit og samtidig beholde sin feminisme. Og sine feminine verdier. Altfor mange kvinner ble maskulinisert hvis de kom i posisjon. De måtte bli lik menn for å komme videre. Altså – utdannings systemet vårt manglet fullstendig en feministisk pedagogikk og tilnærmingsmåte.

Fra tanke til handling. Du utredet en feministisk pedagogikk , men for å få den ut i livet, måtte du ha et sted å være. UiO eller Utdanningssystemet vårt tillot ikke en egen feministisk teori , selv om Eva Nordland nærmest brakk nakken på å lansere sin sosial-pedagogikk på Blindern samtidig. Hetsen hun ble utsatt for på Blindern i 79/80 var ubeskrivelig sjofel !

Du dro omkring i Norges land for å finne en egnet bygning som ikke kostet all verden, og fant en fin bygning i Dalen – men så kom en mann med penger og nappet det rett for nesen din – Åge Samuelsen av alle. Omsider fant du Rosenlund på Løten en vakker gammel trebygning – et fhv. tuberkulosesanatorium. Dessverre skulle det vise seg at gamle trebygninger trenger uante ressurser av vedlikehold og fyringsutgifter. Billig i innkjøp, men dyrt i drift – og driftsbudsjettet var heller lite. Noen millioner fikk du etter hvert av Staten. Du greidde tom å komme på Statsbudsjettet som egen post – ja hvor skulle de plasere deg ellers ? Men gode kvinnelige kolleger på Stortinget backet deg opp – og da tverrpolitisk, også Høyrekvinner støttet deg og satt i Styret ditt.

Rosenlund var et deilig sted ! Så mye hygge og interesante dager som vi fikk erfare der - Mange av oss her i dag har opplevet Rosenlund gjennom – 80 og 90 årene. Kvinneuniversitetet skulle ikke bare være et alternativ i feministisk pedagogikk for kvinner, innvandrere og feministisk anlagte menn, men også et Forskningssted for kvinnelige forskere som ikke fant muligheter på Universiteter/Høgskoler eller fikk penger til sine studier fra andre steder.

Et forskningsfond ble derfor opprettet i 1988 med en egenkapital på kr 1.789 kroner – og en Støttering. Etter 2 år var fondets kapital på nesten kr 100.000,- og i 1994 da Berit spurte om jeg ville lede Fondet, var kapitalen ca kr 250.000.-

Da ba Berit om at pengene skulle brukes – ikke stå ubrukt på bok ! Vi gikk ut med stipend à kr 50.000,- og i alt 10 stipendier delte vi ut til pilotprosjekter og kvinneprosjekter som ellers ikke ville ha sett dagens lys som: «Hjerteinfarkt hos kvinner», «Kvinnelige norske arkitekter 1905 – 1975» til en senere professor i idè historie, og til dagens NRK reporter i Afrika - Kristine Præstun. Vår egen historie om «De 3 Nordiske Kvinners Fredsmarsjer i 1981, -82 og -83 mot Atomvåpen i Øst og vest» ble skrevet i bokform Videre om «Kjønnsrelatert mobbing i skolen» og «Kvinner og Ledelse». For å nevne noen. Selvvfølgeligheter i dag, men som for 20 år siden var pilotprosjekter eller ikke-tema. I denne tiden sa du ofte – «Oh – denne FREDEN – den er min dårlige samvittighet – jeg skulle så gjerne ha vært mer med, det er det viktigste av alt – Freden altså. Men du var med – på nordiske Fredskonferanser på Å-land, mange ganger i Stockholm og i Finland med kaos og ingen penger, men Ut av kaos kommer det alltid noe vettugt – sa du, og sant nok.

Berit – ALT du har jobbet med i alle dine voksne år – altså 66 år, har vært i FREDENS TJENESTE ! Uten kvinner – ingen fred har FNs generalsekretærer sagt i ti-år nå ! § 1325 og kvinners kamp innad i FN, i alle NGOer og med feministisk pedagogikk i politikken og i utdannelses systemet. Uten - ville verden sett enda verre ut enn den gjør i dag ! Tom. gutta har forstått !! - Det militære knabba 1325 og «oppdaget» paragrafens forse 6 år etter at fredskvinner hadde kjempet paragrafen frem i FN. Så tok militære den som sin, opprettet egen godt betalt stilling i NATO og bruker nå 1325 til opplæring om likestilling i militære for alt den er verd.. De skryter hvor langt de når med kvinne-til- kvinne adferd i utlandet – Ex. I Afghanistan hvor de ikke oppnådde det de ønsket og trodde, viser eveluerings rapporter, Kanskje nå med militære verneplikt for alle, får våre barnebarn glede av at «kvinner aktivt sto opp for Freden» med FNs § 1325 og våre aktiviteter i århundret 1915 – 2015. Det blir storfeiring til våren med IKFF i spissen ! Du har vært en pioner innen alt fredsarbeid, Berit – alt du har kjempet for oppgjennom livet har vært for rettferdighet og fred - og du er der fortsatt – hver eneste dag med kreative forslag og prosjekter. Du kommer aldri til å gi deg ! Skål for Berit

Kjære Torild!

Alle vi som er her, og som mer eller mindre tilhører samme aldersgruppe, kjenner Torild Skard. Vi kjenner deg som pedagog, politiker, embetskvinne, forsker og forfatter. Din CV, som det heter i dag, er imponerende. Jeg tar bare et lite utdrag av den her. Du var Norges første kvinnelige lagtingspresident. Du har vært direktør i UNESCO, første kvinnelige ekspedisjonssjef i Departementet for utviklingshjelp og senere i Utenriksdepartementet. Du har vært spesialråd for bistandssaker og styreleder i UNICEF, og i 1994 ble du regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika. Her fikk du ansvar for 23 land i et område med verdens høyeste barne- og mødredødelighet. Og i 2012 ble du utnevnt til Kommandør av St Olavs Orden!

Din lange og imponerende merittliste til tross - her og nå er det først og fremst ditt sterke engasjement for kvinners og barns rettigheter i inn- og utland, pluss ditt fredsengasjement, som gjør deg selvskreven som mottaker av Bestemødreprisen. Jeg vet at du har fulgt arbeidet til Bestemødre for Fred i mange år.

Ditt engasjement for kvinnesak er arvet. Både mormor Karen Grude Koht og mor Åse Gruda Skard var opptatt av kvinnesak. Allerede før forrige århundreskifte kunne vi ane at noe var i emning. I 1913 fikk kvinnene stemmerett. Til tross for motgang og fordommer erobret kvinner stadig flere posisjoner. Likevel ser vi i dag flere nedslående tegn til tilbakeslag. Spør vi unge kvinner i dag om kvinnesak, får vi ofte et litt overbærende svar: «Kvinnesak? Interesserer meg ikke. Vi har da likestilling nå!» Og i butikkenes barneklæravdeling får vi våre bange anelser bekreftet: rosa prinsesseklær til jentene, mørke og militærpregete klær til guttene. Vi er så visst ikke i mål!

Men ditt engasjement favner som nevnt bredt og bunner også i personlige erfaringer. Under krigen måtte familien din forlate Norge. Å ha opplevd krigen som barn, og å måtte forlate landet sitt, setter dype spor i et menneske og aller mest i et barn. Derfor forstår du godt hva dagens flyktningbarn sliter med. I dag vet vi også hvordan samfunnsforhold, økonomi, krig og konflikter preger barns livsmiljø. Ditt sterke engasjement for barn og kvinners rettigheter går som en rød tråd gjennom hele ditt virke.

I en stadig mer urolig verden er arbeidet for barns og kvinners rettigheter helt avgjørende for å skape fred. Når kvinner blir trygge mødre, og barn får dekket sine grunnleggende behov - omsorg, utdanning og mulighet til å være trygge barn, vil faren for krig og konflikt bli mindre. Kvinnesak og fredsarbeid hører uløselig sammen. Det kan ikke sies for ofte. «The hand that rocks the cradle is the hand that rules the world.» Arbeid for barn er arbeid for fred.

Barn som møter urett, sykdom, uvitenhet og nød tidlig i livet, som vokser opp med bitterhet og hat rundt seg, står i fare for å velge en farlig vei, volden, hevnen og hatets vei. Kampen forfred og mot krig begynner med hvert enkelt menneskes livsgrunnlag. Barn er vårt felles ansvar, vår felles fremtid, vårt felles håp. Satser vi på barn er det håp om at fremtidige generasjoner kan leve i fred med hverandre. Og hvem er det som i første rekke sørger for dette? Hvor begynner vi? Med kvinnene! Kvinner som er trygge, tilfredse, bevisste mennesker med fulle rettigheter, både som mødre og som mennesker.

Bestemødre for fred har også barnas fremtid for øyet, en fremtid der våre barnebarn kan vokse opp i en fredelig verden. Det var derfor helt naturlig for Bestemødre for fred å velge deg som møteleder for vårt store seminar på Litteraturhuset i september 2010, med tittelen «Søstre under Afrikas sol. Vold mot kvinner i krig og konflikt.» Et seminar som nettopp handlet om kvinner og barns sårbare og utsatte situasjon i et krigsherjet Kongo, der voldtekt ble brukt som våpen for å bryte ned hele samfunnsstrukturen.

Det ble et lykkelig valg for oss. En særdeles dyktig, effektiv møteleder med både autoritet og humor som loste hele debatten, med alle sine viderverdigheter, gjennom alle timene som seminaret varte. Og da enkelte tekniske ting sviktet, tok du det på strak arm. Og som du selv sa med et smil i etterkant: «Godt jeg brukte gammeldagse overheadplansjer. De fungerte i alle fall!»

Da du fylte 75 år ble det et nytt seminar i Litteraturhuset. Denne gangen var det Norsk Kvinnesaksforening, som du var leder av, som ville feire dagen din. Pionerseminaret kalte vi det, ikke bare fordi pionerkvinner på hvert sitt felt fortalte om sine erfaringer, men også fordi tittelen på seminaret passet særdeles godt til jubilanten selv. Er det noen som har vært - og er - pioner, er det vel nettopp deg.

Som pensjonist driver du utstrakt forskningsarbeid i NUPI. Vi kan også møte deg som skribent i dagspressen, der du særlig har talt mors og barns sak, for mors rett til å være hjemme lenger med sitt nyfødte barn enn det som det moderne lovverket ønsker i sin iver etter full likhet mellom mor og far. Men likhet er ikke nødvendigvis det samme som likestilling. Du er en varm forsvarer av kvinnesak, og barnesak, i ordets beste betydning. Og også som talskvinne for Likestillingsloven, og motstander av den nye diskrimineringsloven som truer med å uthule kvinners særlige vern, en sak feminister har kjempet igjennom.


Med din brede erfaring og utrettelige innsats for kvinner og barns rettigheter, og for fredsarbeid, som er to sider av samme sak, både her hjemme og internasjonalt, er det en stor glede for oss å gi deg Bestemødreprisen for 2015.
GRATULERER!



Sidsel Mellbye




Bestemødre for freds ærespris 2015

Torild Skard

Tusen takk – det er både en glede og en ære å få en slik pris. Tusen takk til bestemødrene for pris og en hyggelig lunsj. Takk også til bestemødrene for innsats og takk til alle som har støttet, hjulpet og inspirert meg: familie og slekt, venner og bekjente, kampfeller, søstre og noen brødre. Uten dem kunne jeg ikke ha gjort det jeg har gjort. En spesiell takk til min elskete Kåre Øistein Hansen og min tvillingsøster Målfrid GrudeFlekkøy, som begge har vært grunnpilarer i livet mitt og dessverre ikke er her lenger.

I den situasjonen jeg befinner meg i nå, må jeg si at prisen også er en høyst etterlengtet oppmuntring. Kvinne- og aldersdiskrimineringen har vært mye tøffere enn jeg forventet etter at jeg gikk av meg pensjon, både faglig og politisk. Og jeg strever nå med å komme meg igjen etter flere år med påtvunget omsorgsarbeid først for min døende ektemann og så for min døende tvillingsøster.

At jeg får pris fra en fredsorganisasjon betyr svært mye for meg. Jeg vokste opp som flyktning under 2. verdenskrig. Det første jeg husker, er tyske militærfly som kommer feiende innover tretoppene og skyter i april 1940. Mor og far var borte, men andre voksne dro min tvillingsøster og meg med inn i skogen for at vi ikke skulle bli truffet. Seinere ble vi sendt til Sverige, der familien ble samlet, og vi flyktet med den transsibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok og så med båt via Japan og Panamakanalen til USA. Der ble vi under hele krigen.

Jeg var heldig som kom til USA, med mor og far og søken og morfar, Halvdan Koht. Men mormor var igjen hjemme i Norge, så vi fulgte med krigen hele tida og var engstelige for henne. Mor og far arbeidet for Norges sak og mor var eneste kvinne i den norske delegasjonen da FN ble stiftet i San Fransisco i 1945.

Hjemme i Norge etter krigen bodde vi hos mormor og morfar på Lysaker. Mormor Karen Grude Koht og mor Åse Gruda Skard var begge kvinnesakspionerer og arbeidet for barn. De var viktige rollemodeller. I gymnaset engasjerte jeg meg FN-sambandets ungdomsgruppe og i fredsarbeid. Jeg gikk på husene i Bærum og solgte fredsblomster for IKFF og ble skjelt ut som «kommunist».

Så ble det marsjer mot atomvåpen, mange marsjer. Og jeg fikk gitt ut boka «Barn av Hiroshima» (av Arata Osada, Det Norske Samlaget, 1961) og var med å stifte SF som parti for fred og nedrustning, rettferdig fordeling, kvinnesak og barn.

Det er med spesiell ydmykhet og glede jeg mottar en bestemorspris. Mødre og bestemødre som kjemper mot vold og krig, for fred og forsoning utgjør en fragmentert, men uhyre viktig internasjonal bevegelse i tillegg til WILPF (Women's International League for Peace and Freedom) og andre kvinne- og fredsorganisasjoner.

På 1950-tallet aksjonerte mødre mot krig og atomvåpen i Japan.

På 1960-tallet kjempet mødre for fred i Vietnam og kvinner streiket mot atomvåpen i USA.

På 1970-tallet demonstrerte mødre og bestemødre mot diktaturets maktmisbruk på Plaza de Mayo i Argentina,

Og på 1980-tallet ble Grandmothers for Peace International stiftet i USA.

Her i Norge fikk vi Bestemødre på Stortingets plass i 1983 – mot krig, vold og atomvåpen og for fred. Jeg husker med beundring og takknemlighet spesielt Jenny Mosland og hun ble en viktig inspirasjon.

Da jeg kom hjem etter flere års tjeneste for UNICEF i Vest-Afrika, skrev jeg om «Mødrenes kontinent» (Pax, 2001).

Og fra 2003 har Bestemødre for fred vært i aksjon. Og tusen takk for innsats! Dere er en uhyre viktig organisasjon for å rive vekk tilsløringen og gi et sant bilde av virkeligheten, få fram en skikkelig fredspolitikk, vise at eldre kvinner både vil og kan påvirke samfunnsutviklingen og inspirere andre til å aktivisere seg.



Det er avgjørende for politikken at kvinner aksjonerer – her hjemme og internasjonalt. Jeg har studert kvinners rolle i politikken og spesielt verdens kvinnelige stats- og regjeringssjefer etter 2. verdenskrig: «Maktens kvinner» (Universitetsforlaget, 2012; «Women of Power», Policy Press, 2014). Til tross for at alle nasjoner sluttet opp om likestilling mellom kvinner og menn da FN ble stiftet i 1945, og vi har arbeidet for det siden, sitter menn med den politiske og økonomiske makten over hele verden med et militærapparat vi aldri har sett maken til. Etter mer enn to generasjoners strev har vi i dag ikke mer enn 20 prosent kvinner i parlamentene rundt om i verden, 17 prosent i regjeringene og bare 7 prosent blant topplederne. Dere så det på klimamøtet i Paris – radene av menn.

Vi må få flere kvinnelige ledere og sørge for at de fremmer kvinners interesser og fred. Da må vi ha en aktiv kvinnebevegelse.

Kvinner må aksjonere

-Mot kvinnediskriminering, mannsvelde og militarisering,

-For fredskultur, kvinnekultur, barn og omsorgsverdier.


Så vi må stå på! Prisen er en sterk inspirasjon for meg – og lykke til med arbeidet i mødregruppa!

I år har Bestemødre for fred bestemt at vi skal dele ut en ekstrapris til en bedrift som er spesielt viktig for vårt arbeid. Prisen går til Johan Tyrholm, som er leder for og representerer trykkeriet vårt, Webergs Printshop,

For at alle dere som er her i dag skal forstå hvorfor vi ønsker å gi deg denne, må jeg fokusere litt på løpesedlene våre, fordi de er Bestemødre for freds viktigste virkemiddel.

Vi deler ut 800-1000 løpesedler hver onsdag på gaten fra halv tolv til halv ett, og kommer i direkte kontakt med mennesker på gaten: Gamle, unge, politikere, meningsfeller, sure og blide og ikke minst, personer vi kan diskutere med, begrunne temaer, og prøve å forandre verden i retning av mer fred og mindre krig.

For at vi skal kunne gjøre dette, er vi avhengig av at vi kan stole på dem som hjelper oss med å virkeliggjøre våre ideer i løpesedler.

Hver onsdag setter 12-15 av bestemødrene oss ned og diskuterer hva som brenner mest den uken og bør være neste ukes tema på løpeseddelen. Et par av oss tar på oss ansvaret med å redigere temaet på våre PCer. Finne stoff og bilder, klippe, klistre, prøve å få med så mange viktige momenter som mulig, men IKKE for mange og ikke for tett. I løpet av noen dager er det tirsdag, og vi må sende resultatet til trykkeriet: Webergs Printshop, som trykker 800-1000 ferdig til kl 11 dagen etter. Vi egentlig ganske stolte av dette arbeidet, for vi er IKKE dataeksperter, og rett som det er må trykkeriet rette opp noe eller fortelle oss at noe blir feil.

Våre løpesedler er bare gjort mulige gjennom et kjempegodt samarbeid med Webergs Printshop.
eg tror dette gode samarbeidet har pågått siden vi startet å lage løpesedler på 80 tallet. Vi vil alltid kunne anbefale dere til andre, og vi vet at Besteforeldrenes klimaaksjon også har begynt å bruke dere!

Hva er så spesielt med akkurat dette trykkeriet?
Dere er alltid blide og serviceminded
VI får en meget god pris på trykkingen
I fjor fikk vi til og med en ladning ekstra løpesedler gratis til vårt stunt på Nobeldagen
Og: da vi hentet løpesedlene i dag, lå det ingen faktura i posen, men et hyggelig kort fra dere alle med ønske om God Jul!


Derfor har jeg den store ære å gi Bestemødrenes ekstrapris for fremragende samarbeid og kvalitet gjennom mange år til Johan Tyrholm, på vegne av dere alle i Webergs Printshop!



Sidsel Bjørneby

Litt om Webergs Boktrykkeri.

I 1921 startet min mormor Martha Mathisen utgivelsen av avisen Norges Kvinder sammen med sin venninne Fredrikke Tønder Olsen. Dette var ment som en partipolitisk uavhengig avis og kom ut hver 14.dag. Hun ville trykke avisen selv og startet derfor opp trykkeriet Briskeby Boktrykkeri. Marta Mathisen var utgiver og redaktør var Dagny Bjørnaraa, hun var redaktør helt til på 1960 tallet.

I 1923 giftet hun seg med Ole Weberg og sammen drev de trykkeriet men flyttet til Pilestredet 1 og skiftet navn til Webergs Boktrykkeri.

Jeg ble ikke kjent med min mormor men mor fortalte at hun brant for kvinnesaken helt frem til sin død I 1942.

Avisen ble i 1969 slått sammen med Norges Kvinners Nasjonalråds blad men ble fremdeles trykket hos Weberg helt frem til på 1970 tallet.

Alle årgangene av bladet er bundet inn og levert Kvinnemuseet på Kongsvinger.

Det ble opprettet et legat, Fredrikke Tønder Olsens og Marta Webergs Legat. Legatet skulle hjelpe vanskeligstilte unge kvinner fra landsbygda som flyttet inn til Oslo. Dette legatet ser jeg fremdeles eksisterer og det er jo litt morsomt. Fredrikke Tønder Olsen drev Kristiania Viserguttkontor som lå i samme bygg som trykkeriet.

Jeg er nå tredje generasjon og min datter Camilla skal drive videre sammen med sine medarbeidere når jeg slutter senere i år. Bestemødre for fred er og vil alltid være en velkommen kunde hos oss.

Igjen tusen takk for prisen.



Med vennlig hilsen

Johan Tyrholm.